Leiv Kreyberg. En offiser og en gentleman fredsvåren 1945

En kronikk av Ronald Nystad-Rusaanes, konservator ved Saltdal bygdetun og Blodveimuseet.

8. mai 1945 kapitulerte Nazi-Tyskland og freden kom til Norge. Titusenvis med allierte krigsfanger og tyske soldater gjorde Nordland fylke utsatt for usikre tilstander. Fra Drag til Mosjøen lå leirene tett. Valget for å lede den såkalte repatrieringen av de frigjorte krigsfangene falt på lege og major i hærens sanitet, Leiv Kreyberg (1896-1984):

«Den 11. mai fikk jeg ordre fra den allierte Zone-Commander i Tromsø om å begi meg til Bodø hvor jeg ankom 14. mai med følgende mandat: Jeg var beordret som `Sjef for alle fangeleirer for alle allierte krigsfanger i Nordland fylke`». Dette innebar ansvaret for de rundt 30 000 fanger fra Sovjetunionen, Jugoslavia og Polen som hadde slavet og jobbet for den tyske okkupasjonsmakten. Samtidig skulle 50 000 tyske soldater holdes i sjakk. Med mangel på mat, medisiner og vakthold lå mye til rette for både opprør og kaos.

Kjemåga mai 1945. Leiv Kreyberg taler til fanger og soldater. Freden er kommet, men fortsatt bærer en tysk underoffiser sin mauser-bajonett i beltet. Foto: Nordlandsmuseet

I løpet av krigen hadde Kreyberg flere ganger advart den norske regjeringen i London om situasjonen som ventet i Norge når freden kom. Som offiser i hærens sanitet på kontinentet hadde Kreyberg i mai 1945 erfaringen for å lede ordren om: «praktiske utførelse av masseforflytninger av sivile og frigjorte fanger, med massebespisning. Massetransport, masseundersøkelse, masseavlusning o.l.». Oppgaven var formidabel, ikke minst medisinsk ved de tusenvis av vaksiner som måtte utføres.

I sin bok «Frigjøringen av de allierte krigsfanger i Nordland 1945» fra 1946, skriver Kreyberg at strekningen mellom Tysfjord og Mosjøen ble delt inn i seks «avsnitt»: Drag, Sørfold, Bodin, Fauske, Saltdal, Mo i Rana og Vefsen (Mosjøen). Saltdal med sine sytten fangeleirer, var flest i hele landet. Overlege ved Vensmoen sanatorium, Simen Frostad fikk ansvar for det medisinske, mens løytnant Odd Mjelde fra Kompani Linge og Sepals III over Graddis ble militær overordnet.

Da Saltdalen ble okkupert fra 23. mai 1940 var dette en kommune med rundt 4500 innbyggere. I løpet av krigen ble bygda inntatt med like mange tyskere og rundt 10 000 krigsfanger. Kvinner og menn fra land som Nederland, Tsjekkoslovakia – og Norge, jobbet også på ulike betingelser for tyskerne i Saltdal. Ved krigens slutt var forsyningslinjene presset med mangel på alt. Spesielt i de fire fangeleirene på Saltfjellet var situasjonen prekær, og ikke alle hadde helse til å overleve freden.

I arbeidet med kontroll over leirene skulle sommeren 1945 for Leiv Kreyberg bli en evig biltur på dårlige veier. Ikke alle stedene var forholdene like ille. Overlege Frostad skriver 14. mai i en rapport om leiren Bakken på Rognan: «Sundhetstilstanden god. Ingen døde i de 3 år leiren har bestått, ingen fanger er rømt.» Andre vitnesbyrd forteller om menn så utmagrede at de knapt var i stand til å bære fillene de var kledd i. 23. mai fra Trofors: «Husene bar preg av å være satt sammen i en fart av dårlige råmaterialer ... Russerne lå i brisker som var plassert i 2 høyder ... Ekskrementene i leiren ble liggende utildekket og framkalte en betydelig stank.»

Hjelpen måtte komme fort. Milorgs sjef for Nordland fylke, overlege Anton Johnson ved sykehuset i Bodø, ledet en komité for nødhjelp. I dagene før frigjøringen ble fisk, tran og poteter sendt ut til distriktene via lokale tillitsmenn. Men siden kapitulasjonen ikke var endelig bekreftet, ble forsendelsene noen steder avvist av tysk befal.

Skulle Leiv Kreyberg lykkes med å koordinere nødhjelp, utsultede eksfanger, desillusjonerte tyske tropper og hjemmefronts-menn i lusekofter med Krag Jørgensen børser, måtte han ta i bruk all sin pedagogiske kløkt. For hvordan kunne Kreyberg med «70 mann av rikspolitiet» pluss noen offiserer, få kontroll på titusenvis av krigsfanger og tyske soldater?

Og hva med den tyske avvæpningen når det samtidig var behov for deres vakthold utenfor leirene? «Kapitulasjonsvilkårene» ga forordning om at tyske offiserer fortsatt kunne ha sine pistoler og 2 prosent av soldatene kunne beholde sine geværer for å sikre ro og orden. Under militær kontroll skulle tyskerne avvæpne seg selv. Alliert ansvarlig, general Thorne skriver at dette var «et av de vanskeligste spørsmålene» og at «særbehandlingen av tyskerne» var spesielt for Norge: «De små disponible styrkene kunne ikke avvæpne, internere, vokte og administrere fienden.»

Et fotografi fra den sovjetiske leiren ved Kjemåga er slående. Leiv Kreyberg taler til fanger og soldater, freden er kommet, men fortsatt bærer en tysk underoffiser sin mauser-bajonett i beltet. Kreyberg uttrykte det slik: «russerne tasset rundt i sine filler og så tyskerne ride på sine fine hester, eller kjøre i sine elegante bilder i stramme uniformer og blankpussede sko, og når de visste at tyskerne drakk god kaffe, vin og franske likører i leirene».

Det oppsto også episoder hvor tyske soldater stjal av lasset, for som Kreyberg skriver: «De holdt tilbake de beste matvarene, gjemte bort poteter, ødela klær, redskaper og biler, og sjikanerte russerne så ofte det var mulig.» Løytnant Odd Mjelde har fortalt om «opprør» i leiren på Rusånes og hvor «de tyske vaktene var overnervøse». I Berghulnes ble en tysk vakt avvæpnet sin colt og på Kjemåga koblet kreative sovjetere sammen ulike deler til et maskingevær. Med lovnader om bedre forhold roet situasjonen seg utover sommeren.

Kreyberg og hans mannskap gjorde de tidligere sovjetiske fangene bevisst på at de nå var soldater i Den røde Arme. De ble derfor oppfordret til å etablere sine lokale «sovjets»; med tillitsmenn, kokker, skrivere og eget militærpoliti. I denne kartleggingen ble også de med medisinsk kompetanse aktivert. Sovjeterne kunne slik drive sine egne feltsykehus som på Klungset utenfor Fauske. I enkelte leire ble også tyskere jaget ut av sine brakker.

Leif Kreybergs rapportbok ble utgitt allerede i 1946. Kanskje er den preget av den marginale stemning som rådet når han skriver at de bedrestilte «polakkene var våre problembarn». En utfordring for Kreybergs tålmodighet var også stadige besøk av opportunistiske sovjetiske offiserer på inspeksjon i leirene. De var nedlatende overfor sine egne og anklagende mot Kreyberg og den norske organiseringen.

Det krigspregede Nordland som major Kreyberg kom til i maidagene 1945, var som resten av nasjonen lite forberedt på freden. Fem år med krig var ikke over natten reorganisert gjennom en kapitulasjon. Militært sett var tyskerne fremdeles herrefolket og avvæpningen tok lang tid. At prosessen gikk såpass smertefritt som i Nordland, skal ikke tilskrives Kreyberg alene. Milorg-avdelingene, polititroppene som kom fra Sverige, Røde Kors, svensk-hjelp i form av både mat og personell, litt britisk support og mye tysk disiplin kom alt freden til gode.

Som lege hadde Leiv Kreyberg bred kunnskap om både epidemier og mangelsykdommer. Og som militær med erfaring fra krigens Europa kunne majoren løse sine oppgaver med den autoritet som var nødvendig. Både overfor frigitte fanger, SS offiserer og sovjetisk befal. 85 år etter freden fortjener Leiv Kreyberg fortsatt betegnelsen: «En offiser og en gentleman».

Kilder:

Leiv Kreyberg: «Frigjøringen av de allierte krigsfanger i Nordland 1945: En redegjørelse» (1946)

Odd Mjelde: «Erindringer. Krigsårene 1939–1945» (2020)

Saltdalsboka 1980: «Odd Mjelde intervjues om sabotasje og fangeleirenes åpning i 1945» (ved Arild S. Ellefsen)

Anders Gogstad: «De store utfordringenes år» (2005)

«Fredsgeneralen. General Sir Andrew Thornes rapporter fra frigjøringen av Norge 1945»