Åttringnaustet

Fra Skålbones i Bodø. Lagringsplass for båt. Fra slutten av 1800-tallet. Satt opp i Bodøsjøen i 1965.

Nordlandsbåter

Av de tradisjonelle åpne bruksbåtene til frakt, føring og fiske, har Nordlandsbåten størst geografisk utbredelse. Båtene ble bygget og brukt fra Bindal i sør til russergrensen i øst.

I løpet av første halvdel av 1800-tallet endret Nordlandsbåten utseende. Fram til ca 1840 hadde Nordlandsbåtene en buet (krum) forstavn, og fikk derfor tilnavnet «krumstevning». Springet fram mot forstavnen var rettere, og nordlandsbåtene lignet mer på de tradisjonelle åpne båtene fra Vestlandet og Trønderlag. Krumstevningene hadde kjeiper som anlegg for årene.

Den «nyklassiske» Nordlandsbåten kjennes på den høye stevnen som står nesten vinkelrett på kjølen, et markert spring opp mot forstavnen, markert av lyroddene og ripbordet, og et langt, lett og slankt skrog. Båten har nå ripe og tolleganger med tollepinner for årene.

Nordlandsbåtene er klinkbygde, og ble konstruert for framdrift med både årer og råseil. Båttypen ble bygd i store mengder, i nesten hvert sted der det fantes skog til det. Vi vet at Saltdal, Rana, Vefsn og Bindal var blant de største byggestedene i forrige århundre. I Salten ble båtene bygd i furu, mens gran ble mest brukt i Bindal og Rana.

Mot slutten av 1800-tallet ble andre båttyper tatt i bruk i fiskeriene, både åpne båter og båter med dekk, og de tradisjonelle nordlandsbåtene ble nesten helt borte. De nye typene var ofte finneidbåter og listerbåter. De mindre størrelsene av den «klassiske» Nordlandsbåten ble i stor utstrekning byttet ut med spissbåter, Ranaspiss og Saldalspisse.

Fembøringen er den største Nordlandsbåten og har seks, syv eller flere årepar, alt etter størrelsen. Fembøringene varierte i størrelse fra 38 – 50 fot.

De ulike nordlandsbåtene ble inndelt i størrelsesklasser etter antall rom i båten mellom toftene, i tillegg til antall årepar. Et rom er avstanden mellom bandene i båten som har tofter eller beter (fast-tofter av røtter). Navnene på rommene i en fembøring kan være:

Framskott, 1: skottrom, 2: framrom, 3: fremmersegla, 4-5: attersegla (steinrom), 6: bakrom, 7: atterrom (høvedsmannsrom), etterskott.
(Fram- og etterskottene regnes ikke som rom)

Nordlandsbåtene i størrelser

  • Færinger, 2 årepar, 2 rom,  15 – 16 fot

  • Hundromsfæring, 2 årepar, 2 1/2 rom, 17 – 19 fot

  • Seksring, 3 årepar, 3 rom, 19 – 21 fot

  • Halvfjerderømming, 3 årepar, 3 1/2 rom, 22 – 23 fot

  • Fireroring, 4 årepar, 4 rom, 24 – 26 fot

  • Halvfemterømming, 4 årepar, 4 1/2 rom, 28 fot

  • Krumstevningsåttring, 4 årepar, 4 rom, 28 fot

  • Liten Åttring, 5 årepar, Nyklassisk, 29 – 30 fot («Sommeråttring»)

  • Stor Åttring , 5 årepar, 5 rom, 30 – 36 fot

  • Fembøring, 5 eller 6 årepar, 38 -45 fot (14,5 m)

  • Stor-fembøring, ekstra store fembøringer, 45 – 50 fot

Færinger og «huinnroms-færinger» gikk også under betegnelsen «kjeks» nord for Saltfjellet. Navnet kommer muligens av en samisk benevnelse båter i denne størrelsen; keaksa.(Sjekk med Arran) dersom de var spesielt fint utstyrt. De største nordlandsbåtene fikk etterhvert gjerne en liten kahytt akter til ly for mannskapet, en løfting. Et overbygd halvdekk framme forekommer også av og til.

Mot slutten av 1800-tallet ble Nordlandsbåten gradvis utkonkurrert av nyere båttyper, og gikk nesten helt ut av historien.

Fra 1970 og utover har stadig flere igjen fått øynene opp for disse båtene, særlig til fritidsbruk. Dette har gjort at mange båter er reddet fra forfall og jonsokbål, og har fått en ny vår som restaurerte fritidsbåter. Båtbyggingen har også tatt seg noe opp igjen, og det er i dag flere aktive og svært kompetente båtbyggerier i drift. Takket være Nordlandsbåten har tradisjonen med råseiling overlevd uavbrutt. Lenger sør i Norge gikk de gamle ordene og uttrykkene knyttet til råseiling ut av bruk, mens de såvidt overlevde blant fiskere i Nord-Norge. Blant annet tvang krigen enkelte fiskere til å gå tilbake til seilbåter i denne perioden, og dermed overlevde uttrykk og metoder.

Mange av uttrykkene som i dag er tatt opp igjen blant råseilentusiaster i Sør-Norge, Sverige og Danmark er i stor grad basert på de uttrykkene som fra gammelt av ble brukt i nord. Når denne spede rest av tradisjon faktisk finnes, så er det bedre at man holder på dette, enn at man finner på sine egne uttrykk. Slik kan alle råseilergruppene i Skandinavia i dag være med på å bære denne delen av vår felles norrøne kulturarv videre.