«Mer jordbruk i Norge. Men ikke jordbruk med statsbidrag. Det er teorier av jurister, som lever av politikk. Jordbruk med personlig arbeid og personlig ærgjerrighet i dette arbeid – det er det, som trenges,» skrev Hamsun i et brev til Klassekampen, 1916.

Hamsuns fokus på jordbruk strekker seg langt tilbake. Hamsun skrev flere avisartikler der han hyllet bonden, blant annet Bondekulturen (1908) og Bonden (1918).

Det klareste litterære uttrykket for Hamsuns positive syn på bønder og jordbruk finnes i Markens grøde (1917), men også skildringen av nybyggerne Ezra og Hosea i Landstrykere (1927) er tydelig positivt markert.

Hamsun, som selv var av bondeslekt, flyttet i 1911 tilbake til Hamarøy og gården Skogheim. I 1918 kjøpte han Nørholm utenfor Grimstad som han forsøkte å gjøre til et mønsterbruk, samtidig som han drev sin forfattergjerning. Men gården var tung å drive. I oktober 1924 skriver Hamsun til sønnen Arild: «Det er kostbart å ha gård, jeg er i det senere blitt tvilrådig om du skal bindes til denne elendigheten. Og får du når tiden kommer heller lyst til noe annet så skal du ikke presses inn i dette.»

«I vårt land er det kommet en ny og annen ånd, det er ikke bare gårdmannen som driver mere enn før med hendene i lommen, det er alle, hele befolkningen. Håndverkeren, dagarbeideren, tjenestepiken har lagt seg til en frekk likegladhet med løfter, med avtaler, med plikter, som var ukjent og uhørt i eldre tid.» Et ord til oss, Hamsun, 1910.

Den moderne tid var for Hamsun synonymt med framveksten av storbyen og industrialisering, på bekostning av jordbruk og gårdsdrift.

I Amerika fant han mange av de verdier ved den moderne tid han mislikte, så som hurtighet og overfladiskhet. I essayet Festina lente (1928) skildres disse negative verdiene, mens orientalernes ro og harmoni holdes opp som et ideal.

Parallelt med Hamsuns skepsis til den moderne tid, var han som privatperson fascinert av tekniske nyvinninger. Han var selv tidlig ute med å benytte moderne driftsmidler på gården Nørholm. Som den første i Eide sogn kjøpte han bil. Han hadde ikke selv sertifikat; hustruen Marie kjørte mens Hamsun oppfordret til stadig høyere fart.

«Fredrik kom inn i stuen litt blekere enn ellers, litt anstrengt efter de siste tiders hårde arbeide med de politiske artikler. Dette arbeide hadde kostet ham langt mere strev enn alle hans vitenskapelige avhandlinger. Han var ikke politiker, han hadde aldri interessert seg meget for politikk. Når Venstre sa ett og Høyre et annet så kunne det vel ikke være anderledes, men det var jo Høyre som hadde rett, det følte han svakt innerst inne skjønt han pleiet å si at han også fant meget berettiget i Venstres opposisjon.» Redaktør Lynge, 1893

Hamsun var en ivrig debattant og polemiker.

Allerede i 1889 publiserte han en serie kritiske artikler om presten, politikeren og avismannen Lars Oftedal. I 1902 opponerte Hamsun mot Bjørnson, som han ellers beundret høyt, da denne gikk ut og støttet Samlingspartiet. I 1915 tok Hamsun del i en omfattende polemikk i den såkalte «Barnemorddebatten». Sigrid Undset antydet at årsaken til det økende antall drap på spedbarn var et samfunnsanliggende. Hamsun, derimot, anbefaler avskrekkende straffer. I 1936 deltok Hamsun i en polemikk om hvorvidt den tyske pasifisten Carl von Ozzietsky fortjente Nobels fredspris, mens han under krigen skrev en rekke politiske innlegg der han agiterte til fordel for Tyskland. Deler av dette materialet var med på å få ham dømt for landssvik.

Spor av dette politiske engasjementet finnes flere steder i forfatterskapet. Romanen Ny jord (1893) skildrer splittelsen i Venstre. «Barnemorddebatten» kan gjenfinnes i Markens grøde (1917) i skildringen av Inger og Barbros forbrytelser.

«Plutselig hørtes et skudd, to skudd. En panikk slo ned i mengden som kastet seg inn i sidegatene under umåtelige skrik; samtidig nyttet politiet leiligheten til å ri efter pakket i forskjellige retninger, trampe det ned, hugge med sablene. I dette øyeblikk hadde man en følelse av krig.»
– En Gaterevolution, Krattskog, 1903.

Hamsun gjennomlevde to kriger.

Under første verdenskrig var Hamsun, i likhet med flere framtredende kulturpersonligheter, tysklandsvennlig. Han markerte sitt syn i en rekke avisartikler, blant annet Gjelden til Tyskland (1914) og Brev til Klassekampen (1916), der han forsvarer Tysklands krigføring i Europa.

Under andre verdenskrig var Hamsun tidlig ute med å markere støtte til Tyskland. Allerede 14. april 1940, fem dager etter invasjonen av Norge, skrev Hamsun artikkelen Et ord til oss der han hevder at Tyskland forsvarer Norge for ytterligere overfall fra England.

I sitt skjønnlitterære forfatterskap kommer ikke Hamsun direkte inn på krigshandlinger, selv om han i Markens grøde (1917) skriver at Isak «sår i blodstenket jord».

«Enhver poet vet at dikt blir til under et sterkere eller svakere press av stemning. Det nynner en lyd i en, det kommer farver mot ens øyne, man kjenner at det risler noe i ens indre.» 

– Fra Brev til en tysk oversetter, 1908.

Hamsuns tanker om litteratur blir klarest uttrykt i artikkelen Fra det ubevisste sjeleliv (1890), og i foredragene om moderne litteratur fra 1891. Han går særlig hardt ut mot Ibsens karakterer som han omtaler som «dramatisert tremasse». Hamsun tar til orde for økt oppmerksomhet mot karakterenes indre, sjelelige tilstander og mindre mot arv og miljø.

Disse tankene fant sin kunstneriske form i Sult (1890). I forfatterskapet for øvrig behandler Hamsun litterære tema i flere av sine artikler, blant annet i dikterportrettene av Strindberg og Bjørnson. Også tanker om egen litterær produksjon kommer til uttrykk, som i Brev til en tysk oversetter (1908). I På gjengrodde stier (1949) kommenterer den anonyme jeg-fortelleren den kunstneriske prosessen omkring boken.

«Han måtte rehabilitere seg ved et bedrag; når han lot gjelde at han var som andre, at han var kommensurabel, så måtte jo stakkaren bruke sin egen målestokk og overtale seg til å tro på den. Han hadde kanskje sin lille lykke ved dette, han hadde iallfall ingen annen. Kunst altsammen altså? Kunst altsammen. Men intet dårlig kunstverk.» – Fra Konene ved vannposten, 1920.

I flere av Hamsuns romaner opptrer kunstnere, blant annet forfattere (Sult og Victoria), musikere (Mysterier og Segelfoss by), malere (Konene ved vannposten) eller skuespillere (Livet ivold).

I Ny jord (1893) utspiller handlingen seg i kunstnermiljøet, men skildringen av både diktere, skuespillere og malere er lite flatterende. Kunstnerrollen er behandlet mer metaforisk i skildringen av Oliver i Konene ved vannposten, en karakter som baserer sin tilværelse på løgn og bedrag. I August-trilogien framstår August som en kunstnerfigur med sin kreativitet og fortellerglede. Hamsun var ikke selv opptatt å være kunstner.

Etter at han kjøpte gården Nørholm, foretrakk han å bli titulert som «Bonden Knut Hamsun« heller enn «Forfatteren».

«Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilet gjennom hans hjerne. Da han sa: Bli lys! ble det kjærlighet. Og alt han hadde skapt var såre godt og han ville intet ha ugjort igjen derav. Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.»
– Fra Victoria, 1898.

Kjærlighet er et gjennomgangstema i Knut Hamsuns forfatterskap, både kjærligheten mellom mennesker og kjærligheten til naturen.

Kjærligheten som skildres er av ulik valør. Ofte forekommer skildringer av asymmetriske kjærlighetsforhold, der den mannlige karakterens lavere sosiale status skaper problemer i forholdet. Dette er for eksempel tilfellet med Victoria – romanen som gjerne omtales som en "høysang til kjærligheten".

Men Hamsun skildrer også likeverdige sosiale erotiske relasjoner, der karakterenes ulike verdier driver dem fra hverandre for lengre eller kortere perioder.

Kjærligheten til barn er også tilbakevendende i Hamsuns forfatterskap, og i flere av romanene, blant annet Den siste glede (1912), blir moderskapet framholdt som det egentlig meningsfylte. I På gjengrodde stier (1949) skildres fedrelandskjærligheten, et tema Hamsun også berører i flere av sine noveller og artikler.

«Lat spille med Vaar over Jorden! Og ind i den store Naturens Musik det mumler en Lyd fra mit Hjærte, en Tak for hver Vaar jeg fik. Det dunker som Hovtramp i Brystet inde, en Glæde fra Gud til mig – den største som nogen har fundet og nogen vil finde.»
– Fra Lat spille med vår over jorden.

Naturrommet er viktig i Hamsuns forfatterskap.

Som oftest skildres naturen i kontrast til en kulturell sfære, det være seg handelsstedet, byen eller Amerika. Naturen er et sted for sterke emosjonelle inntrykk, slik tilfellet er i Pan (1894) eller for refleksjon og ro, slik tilfellet er med prestegårdsskogen i Mysterier (1892).

Naturskildringene hos Hamsun har idylliske overtoner, men ofte er idyllen truet. Hamsun har i flere av sine dikt og romaner røpet en panteistisk livsinnstilling, og både i Pan og Markens grøde (1917) er naturen utstyrt med et guddommelig nærvær. I Hamsuns eneste diktsamling, Det vilde Kor (1904), dreier en rekke av diktene seg om ønsket og opplevelsen av nærhet mellom menneske og natur, blant annet Skjærgårdsø og Gravsted.

Bjørnson var klar over sin uvarighet: Tiden tar det! Har da vi andre noe vi skulle ha sagt! For min egen part sitter jeg og noterer og småskriver om en nedbrent trevilla og tenker mitt over denne affære. Borte ved nærmeste gård løper en liten hund frem og tilbake, og jeg ser at den bjeffer imot meg men det forstyrrer meg ikke. Jeg har fred, mitt sinn er rent og min samvittighet fri. Jeg får brever om at jeg vil bli lest i uminnelige tider, også jøssinger skryter av meg. La det være som det vil med denne vennlighet. Men det er jo få ting som varer lenge, tiden tar det, tiden tar alt og alle. Jeg mister en smule navn i verden, et billede, en byste, det ville vel neppe ha blitt en rytterstatue. – På gjengrodde stier, 1949

Tiden aktualiseres som både tema, motiv og fortellermessig strategi.

I flere av diktene fra Det vilde Kor (1904) tematiseres tidens forgjengelighet, blant annet i "Om Hundrede Aar er alting glemt" og "Høstdag". Også i På gjengrodde stier reflekterer Hamsun over forgjengelighet kontra evighet. I Landstrykere (1927) opptrer klokkerjøden Papst, og i Markens grøde (1917) bringer Isak etter hvert med seg en klokke til Sellanraa. Klokken signaliserer tiden som går og tings forgjengelighet, men er også et emblem på den nye tid.

Fortellerteknisk eksperimenterer Hamsun med tidsaspektet i sine romaner ved å benytte en allvitende forteller som likevel illuderer den samme uvitenhet som karakterene på handlingsplanet. I Sult (1890) og Pan (1894) er fortellerhandlingen av retrospektiv karakter, det vil si at jeg-fortellerne skriver ned historien i ettertid av hendelsene det fortelles om.

Nu kunne man jo synes at Abel fikk en farlig stor familie alt fra begynnelsen, kone, foreldre, to søstre og bestemor, det knep kanskje også i de første uker efter vielsen, men Abel og damphammeren arbeidet godt, dessuten tok hans far seg til å hjelpe til i smien, han hadde den mektigste overkropp og var især en maskin til å file. Det gikk riktig godt.
– Konene ved vannposten, 1920

Familien utgjør en positiv verdi innenfor Hamsuns forfatterskap, og emblemet for et godt familieliv er barn. Men familien skildres i flere varianter, fra de velfungerende (Ezra og Hosea i Landstrykere), de ulykkelige (familien Falkenberg i Under høststjernen), de atskilte (Lovise Magrete og Håkon Doppen i Landstrykere) og de oppløste (selvmorderen og hans kone i Siste kapittel) for å nevne noen.

I Konene ved vannposten skildrer Hamsun en ekstraordinær familiesituasjon knyttet til ekteskapet mellom kastraten Oliver og den vidløftige Petra, og spørsmålet om arv og forplantning aktualiseres i denne forbindelse.

Det er samtidig påfallende at flere av Hamsuns hovedpersoner enten er uten opphavshistorie eller er foreldreløse (blant annet Bjørger, Sult-helten, Nagel, Knud Pedersen, Isak og August).

Han var ung og uvant med sin plutselige hjelpeløshet, han satt for det meste stille, og skulle han rundt i stuen hjalp han seg med hendene og kastet seg fra stol til stol. Han var opptatt med å pønse ut en ny livsstilling, det var en rar sysselsettelse for den fødte matros, ja stundom stanset han opp av forunderlighet. Han avfeldig, han krøpling! Han fikk foreløpig få seg en båt og fiske litt til huset. Han hadde fått en lei skade, en absolutt og pålitelig feil på kroppen, men da han fikk kastet av seg dette koldbrannsyke ben og overvunnet følgene herav så satt han tilbake med en svær rest allikevel, en nettokraft.
– Konene ved vannposten, 1920

Hamsuns vitalisme (av latinsk vita: liv) kan blant annet leses ut av hans positive skildring av en god og sterk fysikk.

Den foretrukne kroppen innenfor Hamsuns forfatterskap er en arbeidskropp, slik Isak på Sellanraa er skildret. En tander, forfinet kropp slik den blant annet bæres av Eleseus i Markens grøde (1917), er den negative motsatsen. Negativt er også den skarpe beskrivelsen av kroppslig forfall i forbindelse med alderdom, der det mest slående eksemplet er oldingene Mons og Fredrik Mensa i Benoni (1908). Likevel kan deformerte eller skadede kropper signalisere mental styrke og kraft, slik tilfellet blant annet er med Minutten i Mysterier (1892), Oliver i Konene ved vannposten (1920) og Anton Moss i Siste kapittel (1923).

Arkitekten bak Hamsunsenteret på Hamarøy, Steven Holl, har sagt om bygget at det "…er som en kropp, en slagmark for usynlige krefter”.

[Wergeland] slapp å bli en olding som satt og gjorde seg motbydelig for sine omgivelser ved sin elde. En gave var det til ham fra gudene, en nåde var det mot ham av gudene. Og heller ikke gled han nedover til den slappelse i sin produksjon som kanskje ville føre til en St. Olav eller en annen fin anerkjennelse, dertil ble han iallfall ikke gammel nok; nei han døde ung. (”Wergeland”, tale på Henrik Wergelands hundreårsdag 17. juni 1908) 

Hamsun fryktet alderdommen, som han mente innebar både fysisk og mental forringelse.

Hans skildringer av eldre mennesker er ofte krasse, samtidig som han skildrer den sosiale fornedrelsen alderdommen kan bringe med seg. Et eksempel på dette finnes i Sult (1890) der losjihusvertinnens gamle, lamme og stumme far blir vitne til datterens promiskuøse atferd. Et annet eksempel er den frastøtende skildringen av Mons og Fredrik Mensa i Benoni (1908).

Hamsun, som selv ble over 90 år, skrev om Bjørnson i anledning deres uenighet om Venstres samlingspolitikk: "De er blitt gammel, mester, det er saken. Og gid De ikke var blitt gammel!"

Livet skal behandles som en kvinne. Skal man ikke være galant mot livet og la henne vinne på seg? Man skal gi seg og gi seg og la alle skatter ligge. (Rosa, 1908) 

I alle Hamsuns romaner finner vi et mannlig fortellerperspektiv. Det forhindrer ikke at flere av kvinneskikkelsene står fram som fascinerende karakterer med eget blikk og egne meninger. Likevel skinner Hamsuns negative holdning til kvinnefrigjøring og likestilling igjennom også i hans kvinneskikkelser.

Hamsun er kritisk til den nye kvinnen som realiserer seg selv på bekostning av barn og familieliv. Han tegner et negativt, men også et slags tragisk portrett av denne kvinnetypen i karakterene Hanka i Ny jord (1893), typen Torsen i Siste kapittel (1923) og Lili i Ringen sluttet (1896).

Den ideelle kvinneskikkelsen innenfor Hamsuns forfatterskap er den selvoppofrende kvinnen, som underordner seg mannen, er mor og sentrum i familien. Inger i Markens grøde (1920) er det mest slående eksemplet på en slik kvinneskikkelse.

Jeg husker fra min barndom i Nordland en selsom natt, det var en stille sommernatt i sol. Jeg kom roende i en båt, men jeg rodde ikke, jeg hamlet og satt altså med ansiktet vendt fremover i båten. Hver sjøfugl tidde og det var intet levende å se på land. Da dukker det opp av det blanke vann et hode, vannet silet av det. Det var vel en kobbe, men den var som et vesen fra en annen verden, den lå og så på meg med åpne øyne og grundet. Dens blikk var som et menneskes … (I eventyrland, 1903) 

Hamsun var født i Gudbrandsdalen, men familien flyttet til Hamarøy i Nordland da han var tre år. Til tross for at han etter hvert forlot Nord-Norge, fortsatte han å forsvare og fremme nordnorske verdier.

I ”Teologen i eventyrland” (1910) raljerer han over prester som søker å unngå et embete nordpå. Nordnorsk natur, samfunnsliv og språk spiller en sentral rolle i diktningen hans. I Pan (1894) er den nordnorske naturen et premiss for Glahns drømmeaktige opplevelser. I samme bok, men også i Benoni og Rosa (begge 1908) er handelsstedet og nessekongen Mack viktig for handlingen.

Hamsuns bruk av nordnorsk språk i skjønnlitteraturen var ny, og blandingen av misforståtte fremmedord, radbrukne bibelsteder og nordnorske ord og uttrykk utgjorde essensen av språkkunstneren Hamsun.

Hamsuns nordlandsskildringer dukker opp med jevne mellomrom i forfatterskapet, fra Pan (1894) til August (1930).

Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. (Landstrykere, 1927) 

Vandrerskikkelsen er en gjennomgangsfigur i Hamsuns forfatterskap, like fra Sult (1890) til På gjengrodde stier (1949).

Romanene Under høststjernen (1906), En vandrer spiller med sordin (1909) og Den siste glede (1912) kalles gjerne for vandrertrilogien. I disse bøkene møter vi den aldrende vandreren Knut Pedersen som gir en kritisk skildring av den moderne tidsånd. Også i August-trilogien er vandringen helt sentral, ikke minst i skildringen av Edevart og August i Landstrykere.

Hamsuns vandrerfigur er oftest plassert langs landeveien, men også sjøveien benyttes som vandringsarena slik tilfellet er med August. I Markens grøde (1917) møter vi Isak, en stanset vandrer.

Knut Hamsun var selv noe av en vandrerfigur, med opphold både på Hamarøy, i Gudbrandsdalen, Kristiania, København, Amerika samt en rekke norske byer.

Jeg kommer til å huske på at jeg engang har gått til alters i kirken. Det var da jeg ble konfirmert. Presten stakk noe i munnen på meg, og bakefter lot han meg nippe til et glass. Det var mange mennesker omkring som så på det, men de holdt seg og smilte ikke. Hvorfor huske dette nu? Jeg har ikke bruk for det til noe og det er ikke visdom i det. Det hefter meg bare bort fordi jeg er glad og yrer. Hugskott kalles det visst. (På gjengrodde stier, 1949)

Hamsun brukte ofte detaljer fra eget liv i sin diktning, og skillet mellom liv og fiksjon er ikke alltid like klart.

Hamsun hentet inspirasjon fra hendelser og personer han hadde møtt, og han brukte også trekk fra seg selv og sitt eget liv. I vandrertrilogien utstyrer han hovedpersonen med sitt eget fødenavn, Knut Pedersen, og i Markens grøde (1917) skildrer lensmann Geissler et barndomsminne fra Lom i Gudbrandsdalen, der Hamsun selv bodde sine første tre år.

Klarest bruk av ham selv finnes i reiseskildringen I eventyrland (1903), der Hamsun forteller om en reise til Orienten som han gjorde sammen med sin daværende kone, Bergljot Göpfert.

Den mest fascinerende selvframstillingen finner vi imidlertid i På gjengrodde stier (1949), der blandingen mellom biografi og fiksjon gir et interessant bilde av den aldrende og stigmatiserte privatpersonen og forfatteren Knut Hamsun i tiden umiddelbart etter andre.

Gud er glemt, dollaren viser seg avmektiget til å erstatte ham, mekanikken lindrer ingen sjelenød. Veien er stengt. Under disse forhold er det at Amerika bare øker farten. Amerika vil aldeles ikke la seg stanse av hindringer, det vil frem, det vil bryte seg vei. Skulle Amerika vende om? Ingenlunde! Det setter bare hundrefold mere fart på, leker orkan på kloden og jager livet op i hvitglød. Vi har jo i Europa ordet Amerikanisme, oldtiden hadde festina lente. ("Festina lente", 1928) 

Hamsun hadde to lengre opphold i Amerika, først fra 1882 til 1884, deretter i perioden 1886–88.

I 1889 utga han Fra det moderne Amerikas åndsliv der han raljerte over nasjonens politikk, språk, sensasjonspresse, analfabetisme, litteratur, kunst, teater og kvinner.

Drøyt 40 år senere bruker han også Amerika som utgangspunkt for kritikk, men i artikkelen "Festina lente" (1928) rammer kritikken ikke bare nasjonen Amerika, men en generell vestlig åndsstrømning.

For Hamsun var opplevelsen av det moderne livs tempo og rytme i stor grad preget av årene i Amerika. Som en motsetning trekker han fram Orientens verdier. Amerikanisme er synonymt med det moderne og framtidsrettede, mens Østen er synonymt med en positiv reaksjonær væremåte.

Han visste at han hadde sin store menighet i byen, Kristiania kunne ikke være ham foruten, der var han i sitt element! Hva vekt lå det da på at et par trøndere eller en håndfull totninger oppsa hans blad? Det kom andre lesere i stedet, folk hvis innerste politiske meninger han nettopp hadde rammet ved sin forandrede holdning. Jo han hadde ridd større stormer av. Og han utspurte daglig Leporello om byens forhold til sakene: Men hva mener byen? Hva sier man i Grand? (Redaktør Lynge, 1893) 

Kristiania var navnet på Norges hovedstad fram til 1924. Hamsun har lagt handlingen i tre av sine romaner til Kristiania, nemlig Sult (1890), Redaktør Lynge og Ny jord (begge 1893).

Kristiania representerer storbyen i forfatterskapet, og særlig i Sult knytter bruken av storbyen romanen til modernismen. For de to andre romanene er bruken av Kristiania mer et ledd i forsøket på å skrive tendenslitteratur med gjenkjennelige karakterer og miljø.

Hamsun hadde et ambivalent forhold til Kristiania, eller Oslo, som byen ble hetende fra 1925. Bortsett fra et lengre opphold fra november 1926 til april 1927 hvor ekteparet Hamsun begge gikk i psykoanalyse, bodde Knut Hamsun aldri annet enn korte perioder i Oslo.

Således har også småbyen sine storheter, sine solide huser med fine sønner og døtre, sin uforanderlighet og autoritet. Og småbyen er opptatt av sine store og følger dem med interesse, de gode småbyfolk skjøtter i grunnen sitt eget ve og vel derved, de lever i ly av makten og trives under den, slik skal det også være. (Konene ved vannposten, 1920) 

Småbyen dukker ofte opp i Hamsuns forfatterskap. Den er sentral i både Mysterier (1892), Konene ved vannposten (1920) og Ringen sluttet (1936).

Skildringen av småbyen er gjerne negativ, og i Konene ved vannposten sammenliknes den med en maurtue.

En variant av småbyen er handelsstedet, som opptrer i Hamsuns nordlandsromaner. Det er mindre enn småbyen og tydeligere preget av en sterk patriarkalsk struktur, samtidig som det deler småbyens gjennomsiktighet og lagdelte organisering.

Orientalerne forekommer meg å stå høyt i etisk visdom. De var fra gammel tid de lykkelige innehavere av tilfredsheten med livet, de smilte til oksidentalernes rastløse sprell og bøyet sitt hode i kontemplativ ro, de hadde nok med sitt eget. ("Festina lente", 1928) 

I årsskiftet 1898/1899 startet Hamsun en reise gjennom Finland, via Russland til Tyrkia sammen med sin daværende kone Bergljot Göpfert. Reisen varte i seks uker, og inntrykkene fra turen ble samlet og utgitt i den humoristiske reiseskildringen I eventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien (1903).

Hamsun var betatt av den orientalske kulturen og verdigrunnlaget. Han fant likheter mellom sin barndoms bondemiljø i det eksotiske Østen.

For Hamsun representerte Orienten kontemplativ ro, fatalisme og harmoni, slik det blant annet kommer til uttrykk i diktet "Skjærgårdsø" og artikkelen "Festina lente". I skuespillet Dronning Tamara (1903) er handlingen inspirert av georgisk historie, som Hamsun hadde stiftet bekjentskap med under Kaukasus-reisen.

Barndom og ungdom: Men det var barna i alle mulige blå og røde og gule og sorte og grå klær som dominerte. Det var kanskje tyve av dem, vakre barn, mest småpiker, somme av dem store og allerede forelsket, de spaserte med de store gutter. En datter av apotekeren var omsvermet, hun satt på en kasse og hadde mottagelse. (Ringen sluttet, 1936) 

Det er få barne- og ungdomsskildringer i Hamsuns forfatterskap der barnet gis et eget perspektiv. Viktige unntak er Victoria (1898) og Ringen sluttet.

Selv om barn sjelden gis et eget blikk og egen stemme, er de hyppig og positivt skildret som markører for ulike familierelasjoner.

I artikler og essays engasjerte Hamsun seg sterkt som barnas talsmann, blant annet i den såkalte "Barnemorddebatten" i 1915.

Hamsuns egen barndom og ungdomstid var preget av fattigdom, sosiale og kunstneriske ambisjoner og et rikt fantasiliv.

Som voksen var Hamsun svært begeistret for barn og unge, og nobelpristalen benyttet han til å feire ungdommen. Datteren Victoria som han hadde sammen med sin første kone, fikk imidlertid en noe stemoderlig behandling. Derimot var han en snill og generøs far for sine egne fire barn fra ekteskapet med Marie, samtidig som de ble tidlig sendt hjemmefra, sterkt mot Marie Hamsuns vilje.

Just nu hvirvler det opp fra undergrunnen en ny og håpefull slekt. Den er så nyss født og uskyldig, jeg leser om den, men kjenner ikke noe navn, det samme kan det være. Det er vandrelys alle tilhope, de kommer, skinner litt og blir borte. Kommer og går, som jeg kom og gikk. (På gjengrodde stier, 1949) 

Med debutromanen Sult (1890) markerte Knut Hamsun seg som en av Norges største diktere.

Hans berømmelse kulminerte da han i 1920 fikk nobelprisen i litteratur for Markens grøde (1917), og den store nasjonale og internasjonale oppmerksomheten han fikk i anledning sin 70-årsdag i 1929 illustrerte hans suverene status som norsk dikterhøvding.

Men Hamsun var også aktiv samfunnsdebattant, og gjennom hele andre verdenskrig støttet han Tyskland. I tiden like etter krigen var Hamsun en persona non grata, men allerede i 1949 bestemte Gyldendal seg for å utgi På gjengrodde stier – Hamsuns skildring av årene fra 1945 til dommen i Høyesterett i 1948. Førsteopplaget på 5000 ble straks utsolgt. Likevel er Hamsuns ettermæle stadig farget av hans uttalte sympati og støtte til Tyskland under andre verdenskrig.

Fra det øyeblikket Hamsun trer fram på den litterære scene rundt 1890, er han opptatt av det moderne menneskets sammensatte og følsomme sjelsliv.

Den nye tidens tempo gjør mennesket fremmedgjort og disharmonisk. Men den unge Hamsun vil verken reformere samfunnet eller forkynne sannheter: Han vil skildre blodets hvisken og benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv.

Etter 1912 begynner Hamsun å skrive mer samfunnsorientert, med et større persongalleri og tydeligere episke linjer. Fortsatt er det modernitetens temaer som opptar ham: rastløsheten, framskrittet, den nye tidsånden. De tradisjonelle livsformene og livsverdiene har forfalt. Menneskene kutter sine røtter, søker til byene og fyller sine liv med unyttig kunnskap og hermetisk mat.

Eksistensielle og sosiale problemstillinger føres sammen i Hamsuns sivilisasjonskritikk. Bak det moderne livets blendverk søker han en sannere, mer opprinnelig livsform. Men kritikken av det moderne samfunnet er ikke entydig. Romanfigurene – som Hamsun selv – lar seg også fascinere av det moderne livets dynamikk.

Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu – uansett hva som passer best – jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom! (Fra talen ved nobelprisbanketten, 1920) 

Knut Hamsun fikk i 1920 nobelprisen for romanen Markens grøde (1917).

Han hadde vært nominert for samme roman også i 1919, men da gikk prisen til sveitseren Carl Spittelers Olympischer Frühling (1906). I presentasjonstalen var nobelkomiteens formann Harald Hjärne tydelig på at det var denne ene boken av forfatterskapet som var vurdert og funnet verdig til prisen. Ingen av Hamsuns andre romaner ble nevnt, og Markens grøde ble ikke sammenliknet med annen litteratur enn den greske Hesiods læredikt om jordbruket, Verk og dager (omkring 700 f.Kr.).

Under prisutdelingen i Stockholm 10. desember holdt Hamsun en kort, personlig takketale der han hyllet ungdommen og alt ungt i livet.

Etter å ha feiret pristildelingen på Grand Hotell i Stockholm, ble Hamsun ut på morgenkvisten hjulpet til sengs i fulle klær. Da han våknet neste dag, spurte han Marie ironisk om han virkelig hadde ligget hele natten uten slips.