Nobelprisen

Knut Hamsun fikk i 1920 nobelprisen for romanen Markens grøde (1917).

– Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu – uansett hva som passer best – jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom! 

Utdrag fra talen ved nobelprisbanketten.

Han hadde vært nominert for samme roman også i 1919, men da gikk prisen til sveitseren Carl Spittelers Olympischer Frühling(1906). I presentasjonstalen var nobelkomiteens formann Harald Hjärne tydelig på at det var denne ene boken av forfatterskapet som var vurdert og funnet verdig til prisen. Ingen av Hamsuns andre romaner ble nevnt, og Markens grøde ble ikke sammenliknet med annen litteratur enn den greske Hesiods læredikt om jordbruket, Verk og dager (omkring 700 f.Kr.).

Under prisutdelingen i Stockholm 10. desember holdt Hamsun en kort, personlig takketale der han hyllet ungdommen og alt ungt i livet.

Etter å ha feiret pristildelingen på Grand Hotell i Stockholm ble Hamsun ut på morgenkvisten hjulpet til sengs i fulle klær. Da han våknet neste dag, spurte han Marie ironisk om han virkelig hadde ligget hele natten uten slips.

Hamsuns takketale ved Nobelmiddagen i 1920

Manuskriptet til takketalen Knut Hamsun holdt ved banketten i Stockholm da han fikk nobelprisen i litteratur, befinner seg i Nasjonalbibliotekets Håndskriftsamling.

Her er talen gjengitt i et varsomt modernisert språk:

Mine Damer og Herrer!

Nei hva skal jeg gjøre overfor en så hjertelig elskverdighet!

De løfter meg iværet og jeg mister fotfestet, salen farer av sted med meg. Det er ikke godt å være meg nu, jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld, men den siste hyldest den var en bølge, den får meg til å svaie.

Det kommer meg da til gode at jeg også før i livet – i ungdommens dager – kan ha vært i det tilfelle at jeg har svaiet. Jeg er da fristet til å si at alle livets ting kommer til gode engang.

Men jeg skal vel vokte meg for å tale visdom til en så utvalgt forsamling – især efter at den store videnskap har hatt ordet. Jeg har å takke Akademiet og Sverige på mitt lands vegne for æren som er vist meg. Personlig har jeg å bøye mitt hode under vekten av en høy utmerkelse. Jeg er stolt av at Akademiet har tiltrodd min nakke styrke nok til å bære den.

Jeg skriver mine bøker på min lille vis, men jeg har lært av alle, ikke minst av svensk diktning, ikke minst av den siste menneskealders svenske lyrikk. Og hvis jeg nu var litt forfaren i litteratur så ville jeg utvikle dette noe bedre, i tilknytning til den siste tale. Men det vill jo bare bli utvortes flinkhet og munnprat fra min side, uten en eneste brysttone. Jeg har heller ikke ungdom til det, jeg orker ikke.

Hva jeg heller ville i denne stund, i alt dette lys og i denne strålende forsamling – det var å gå om til hver især av Dem med blomster og vers og gaver, å være ung igjen, å ri på bølgen. Det var det jeg ville – for en stor anlednings skyld, for en siste gangs skyld. Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu – uansett hva som passer best – jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom!

Nobelmedaljen til Goebbels

I 1943 reiste Hamsun til Tyskland og møtte propagandaminister Joseph Goebbels. Tilbake på Nørholm sendte han sin nobelmedalje til Goebbels som takk for møtet:

Nobel stiftet sin pris til belønning for siste års “idealistiske” diktning. Jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, hr. Reichsminister. Jeg ber dem unnskylde at jeg sender Dem min medalje. Det er en helt unyttig ting for Dem, men jeg har ikke noe å sende. (Fra Knut Hamsuns brev til Joseph Goebbels 17. juni 1943).

Goebbels var beæret over gaven ”… jeg ser det som et uttrykk for Deres forbundethet med vår kamp for et nyttig Europa og et lykkelig samfunn,” skriver han tilbake (23. juni 1943).

Det er ikke brakt på det rene hvor medaljen befinner seg i dag.

Foto: Nasjonalbiblioteket