Sammendrag av bøkene

«Tett ved en liten skogbekranset høyde, ved hvis fot en liten å snodde seg gjennom den fagre eng, lå en prektig bondegård. Den tilhørte bygdens rikeste mann Ole Aae.»
Den gåtefulle er en kjærlighetsfortelling lagt til bondemiljø.
Den fremmede Rolf Andersen bosetter seg på en av husmannsplassene til bonden Ole Aa. Han forelsker seg i Aas datter, Rønnaug, og følelsene gjengjeldes. Men først da Rønnaugs far får vite at husmannsgutten egentlig heter Knud Sonnenfield og er formuende, gir han forholdet sin velsignelse.
Den gåtefulle er sterkt Bjørnson-påvirket, i både språk og tema. I likhet med de to andre ungdomsverkene ønsket ikke Hamsun romanen innlemmet i Samlede verker. I et brev til sin forlegger Harald Grieg mange år senere skriver Hamsun: "Jeg ville ikke ha gått hen og trykt noe slikt som 'Et gjensyn', 'Den gåtefulle', 'Bjørger' hvis det ikke hadde vært for å vise mine søsken hver gang at jeg var ikke til at gjøre narr av."

«En hytte – den stod, som i tanker – / var muret til fjeldsidens væg; / den stod der, hvor rovdyret vanker / tog stød af en ældgammel hæg. / Naar stormen tog fart op til riften, / var stenhyttens ejer ej glad;/ da tog han die hellihge schriften – / og knælte saa ned og tilbad.»
Et gjensyn er en fortelling på vers over ni strofer.
I en hytte på en øde øy er en skipbrudden drevet i land. Den navnløse blir sagt å være en drapsmann som har flyktet fra straffen. Etter tretti år i ensomhet får han en uværsnatt anledning til å redde en kvinne, og slik øver han bot for den misgjerning han har begått. Diktet ender med at den navnløse hovedpersonen blir funnet død med Bibelen i hånden.
Diktets dramatiske handling og patosfylte form knytter det til annen senromantisk diktning, og mest påtakelig er kanskje likheten til Ibsens Terje Vigen (1871).

«Vendt mot syd, var til høyre en langbratt mektig ås. Bakom denne blå fjell. Til venstre en naken skrent; mange vannfosser nedover. Skogen var i løvspretten; den sendte god lukt med vinden til alle sider, og minte en om liv i en løvsal.»
Handlingen i Bjørger starter med en familietragedie.
Etter å ha mistet alt de eier, dør foreldrene til den femtenårige Thor og den nyfødte Bjørger på dramatisk vis. Brødrene opplever motgangen ulikt. Thor flykter til fjells, mens Bjørger blir adoptert av et vennlig og velstående ektepar. Begge sysler imidlertid med diktning, og deres spredte møter dreier seg om opplevelser knyttet til skriving. Thor dør ung, mens Bjørger opplever et tungt kjærlighetssvik. Da han til slutt legger sviket bak seg, står han fram som herdet og sterk.
Bjørger er til dels preget av datidens folkelige litteratur og har innslag av dialekt.

«Det første som slår en reisetrett fremmed imøte og gjør ham fortumlet i Amerika, det er naturligvis den store støy, rastløsheten, det jagende liv i gatene, den urolige, forvovne ilferdighet hvormed det fares frem på alle områder. Kommer han iland i New York i sommertiden, vil det dessuten gjøre ham litt forbauset å se herrer uten frakk, uten vest, blott med bukseselene over skjorten, ta en spasertur henad gatene med sin silkekledde dame under armen. Det gjør straks et fremmed inntrykk, et fritt inntrykk; det er fart i den sort etikette.»
Fra det moderne Amerikas åndsliv var et bestillingsverk fra Hamsuns forlegger Philipsen. Etter å ha hørt Hamsun forelese om sitt syn på Amerika som sterkt avvek fra det gjengse synet på Amerika som selve framtidssamfunnet, så forleggeren kimen til et kontroversielt og lettselgelig verk.
Hamsun skrev boken i løpet av noen måneder. Det lot seg gjøre fordi den var basert på tidligere foredrag og dessuten var fri for kildehenvisninger. I boken uttaler Hamsuns seg kritisk og polemisk om politikk, språk, kvinnesak og amerikansk kulturliv generelt.
Hamsun kom i ettertid til å uttale seg nedsettende om verket og kalte det "barnaktig".

«Hr. Oftedal holder en stilling som mangen minister kunne misunne ham. På ti år har han drevet det til å bli en av Norges nevneverdigheter, – og det i ti bevegede år, hvori større skikkelser enn hans er falt uten å huskes mer, og større evner og krefter enn hans har kjempet uten å vinne.»
Lars Oftedal består av tolv artikler som Hamsun publiserte i Dagbladet i løpet av høsten 1889.
Lars Oftedal (1838–1900) var utdannet teolog, men virket også som pressemann og politiker. Oftedal tilhørte den moderate fløyen av Venstre i norsk politikk, og motsatte seg blant annet at den radikale Alexander Kielland skulle få diktergasje.
Hamsun mislikte Oftedal både politisk og personlig, og i artiklene går han kraftig til angrep på den karismatiske Stavanger-predikantens tro, politikk og forfattergjerning. Aversjonen mot Oftedal delte Hamsun med Kielland, som i Sankt Hans fest (1887) ga et ondskapsfullt portrett av Oftedal i karakteren Morten Kruse.

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ….» «Bevisstheten om at jeg var ærlig steg meg til hodet, fylte meg med en herlig følelse av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om.»
Den anonyme førstepersonsfortelleren i Sult følges gjennom et knapt år mens han prøver å slå gjennom som forfatter. Den konkrete opplevelsen av sult påvirker hans handlinger, tanker og virkelighetsforståelse og er en viktig kilde for hans kreativitet.
Hovedpersonen skildres uten nære sosiale relasjoner, og hans tilnærmelser til den unge, vakre Ylajali ender i skuffelse. Handlingen er lagt til Kristiania rundt 1890.
Sult ble Knut Hamsuns gjennombruddsroman, og er et sentralt verk innenfor den litterære modernismen. Sammen med Markens grøde er Sult den av Hamsuns romaner som i dag selger best.
«Vakker? Hun var deilig, hun var syndig søt! Øyne som råsilke, armer av rav! Bare et enkelt blikk av henne var forførende som et kyss og når hun kalte på meg jog hennes stemme meg som en stråle av vin like inn i hjertet.»

«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet.» «Efter hans mening var det bare én dikter i Norge, og det var ikke Ibsen.»
Mysterier starter med en gåte: Hvem er det som en sommerdag stiger av kystbåten i en liten, flaggsmykket sørlandsby?
Den fremmede viser seg å hete Johan Nilsen Nagel. Han er kledd i en avstikkende gul drakt og har en liten flaske med blåsyre gjemt i vestelommen.
Nagel vekker straks oppsikt med sitt outrerte utseende og sin eksentriske opptreden. Han forelsker seg i prestens datter, Dagny Kielland, som allerede er forlovet, og innleder et vennskap med kystbyens hakkekylling, Minutten. Etter en tid frir han til den hvithårete og fattige Marta Gude, før han til slutt tar sitt eget liv.
Men mysteriene overlever ham: Hvem var han egentlig? Hva skyldtes hans fascinasjon for Minutten? Og har Nagel noe med teolog Karlsens død å gjøre?
Romanen fikk en blandet mottakelse i Norge. Mange så på Nagel som et talerør for forfatteren og lot seg provosere av hans krasse og politisk ukorrekte meninger.

«Så mangt, så mangt som kan hende i verden …» Redaktør Lynge (1893) tar for seg den politiske situasjonen i Norge fra Venstre ble splittet i 1888 og fram til våren 1893.
Hovedpersonen Alexander Lynge er redaktør i den venstreradikale avisen Gazetten. Han er hensynsløs i sin iver etter å øke avisens opplag og anseelse, og misbruker den unge Ihlens tillit. Lynges motstander er Høibro, som av kjærlighet til Ihlens søster, Charlotte, gjør seg skyldig i underslag. Alexander Lynge er en karikatur av den kjente redaktøren for Verdens Gang, Olaf Thommesen.
Romanen står i tradisjon til naturalismens mange journalistromaner, der Strindbergs Røda rummet (1879) kanskje er den best kjente. Boken fikk sensasjonsartet oppmerksomhet og var den første av Hamsuns romaner som ble trykket i nytt opplag.

«En fin, gylden metallrand stiger i øst hvor solen står opp. Byen begynner å våkne, det lyder allerede en og annen fjern rumling av kjerrer som søker inn i gatene fra landet, store, tunge bondekjerrer, fulle av torvvarer, av høy og slakt og favnved.»
Ny jord er en kunstnerroman.
Handlingen er lagt til Kristiania rundt 1890, der dikteren Irgens befinner seg i sentrum for en selvtilfreds og overflatisk kunstnerkrets. Med sin høye moral, arbeidsiver og rettskaffenhet opptrer forretningsmennene Tidemand og Henriksen som motstykker til kunstnerne. Midt blant disse står skolelæreren Coldevin, av Tore Hamsun omtalt som forfatterens talerør.
Ny jord bærer preg av å være skrevet som innlegg i en pågående, tidstypisk debatt, noe som går på bekostning av det litterære nivået. Hamsun regnet den imidlertid lenge for sin beste roman, og omtalte den som en "knyttnevebok"

«I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tenker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir meg til å skrive noe ned for å forkorte tiden og for min fornøyelses skyld.»
I Pan forteller den unge løytnant Thomas Glahn om sine opplevelser ved handelsstedet Sirilund i Nordland. Året er 1855, og Glahn forsøker å livnære seg som jeger og fisker. Han bor i en enkel hytte og gir inntrykk av å leve isolert og i pakt med naturen. Samtidig pleier han omgang med stedets kondisjonerte, og han innleder et forhold til Edvarda Mack, datteren til handelsstedets kjøpmann Mack.
I romanens epilog fortelles det om hvordan Thomas Glahn til slutt dør under jakt i India. Glahns beretning er preget av poetiske og mytiske stemnings- og naturskildringer.
Mens romanen i sin samtid ble hyllet for sine vakre naturskildringer, er det etter hvert vanlig å stille seg kritisk til Thomas Glahns fortellerstemme og hans poetiske virkelighetsframstilling.
«Det begynte å bli ingen natt, solen dukket såvidt skiven ned i havet og kom så opp igjen, rød, fornyet, som om den hadde vært nede og drukket.»
«Enten du tror det eller ikke så går jeg her og fryser nu; det isner meg nedover ryggen bare jeg kommer inntil deg. Det er av lykke.»
«Hvert tre stod og tenkte.»
«Sommernetter og stille vann og uendelig stille skoger. Intet skrik, intet fottrinn fra veiene, mitt hjerte var fullt som av dunkel vin.»

«FRUEN: Så, Ingeborg, nu er det bare noen lommetørklær og andre småting igjen og det kan jeg gjøre alene. Gå nu du det ærend. Kast på deg et tørkle. INGEBORG: Jaja (vil gå). FRUEN: Ja, men ta med deg kurven. INGEBORG: Å ja, det er sant (tar den største kurv full av lintøy og går forbi verandaen til baktrappen av huset).»
Ved rikets port er et skuespill i fire akter. Sammen med Livets spill (1886) og Aftenrøde (1898) utgjør dramaet en trilogi med Ivar Kareno i hovedrollen. I Ved rikets port er Kareno en 29 år gammel steil og ubøyelig anti-demokratisk filosofistudent som lever og ånder for sine Nietzsche-inspirerte studier. Sammen med sin kone Elina opplever han økonomiske vanskeligheter, men nekter prinsippfast å ta imot hjelp fra vennen Jerven. Den glød han vier sitt filosofiske arbeid, står i kontrast til hans uengasjerte forhold til Elina. Hans elitistiske meninger blir utfordret da Elina forlater Kareno til fordel for sin elsker, journalist Bondesen. Det var på grunn av at hun var tiltenkt rollen som Elina i Nationaltheatrets oppsetning av stykket, at Marie Andersen i 1908 første gang møtte Hamsun.

«KARENO (høres tilhøyre): Det var her jeg tenkte (kommer frem efter gangveien og stiger opp på skiferberget. Han er 39 år og har aldeles grått hår). Her er et sted, tenkte jeg. HR. OTERMAN (kommer bakefter, fyldig, 60 år, jovial): Her ja (stiger likeledes opp på berget og ser seg om). Jaha. Ja, som sagt, bygg De Deres lille stue her. Jeg skjenker Dem all den grunn De vil ha.»
I Livets spill er Kareno blitt ti år eldre. Han er fortsatt like hengitt til sine filosofiske studier og jobber nå som huslærer hos herr Oterman i Nordland.
Han får bygget et rundt tårn der han bedriver sine studier, men en natt brenner tårnet ned og Otermans to sønner dør. Otermans tenner selv på og hans datter Teresita, som har et forhold til Kareno, omkommer da den blinde sannsigeren Ty skyter henne.

«Man reiser litt omkring, man flakker fra sted til sted og man har den skjebne å støte på mennesker igjen som man engang før har sett, møte dem plutselig, på uventede steder, så man av overraskelse ganske glemmer å ta hatten av og hilse.Dette treffer meg ofte, ja meget ofte. Det er det intet å gjøre ved. (”Dronningen av Saba”) »
Siesta er en samling med tolv kortprosatekster. Tekstene er av ulik lengde, men flertallet er fortalt av en jeg-forteller som selv tar del i handlingen.
Åpningsteksten "Dronningen av Saba" forteller om jeg-fortellerens uforklarlige fascinasjon for en vakker kvinne, en fascinasjon som varer i flere år og til slutt bringer ham over landegrensene. "Reiersen av Sydstjernen" skildrer den aldrende skipper Reiersens siste tur til de nordnorske klippfiskbergene, og hans møte med en av sin ungdoms svermerier. Fortellingen blir sagt å ha inspirert romanen Svermere (1904).
De fleste av tekstene i Siesta hadde vært publisert tidligere, og Hamsun beskrev boken som "en samling av småting".

«KARENO (sitter ved skrivebordet. Han er 50 år, skjeggløs, med nesten hvitt hår, iført slitte, grå klær): Min filosofis fremtid, sier De? Det kommer jo an på om den har noen fremtid. BONDESEN (56 år, tykk, med neseklemme, litt lapset kledd, i en stol): De har dog allerede fått Deres parti. KARENO: Jeg er formann i en forening, det er alt. Folk tror den dag idag at filosofi er tenkning; jeg har ment at filosofi var livet teoretisk uttrykt ved tenkning.»
Aftenrøde er et drama i tre akter og avslutter Kareno-trilogien.
Ivar Kareno er 50 år, hans tanker har vunnet innpass hos den unge generasjonen, og Elina er vendt tilbake. Bondesen er redaktør for en større avis, og tilbyr Kareno plass på Stortinget om han åpent fornekter sine tidligere synspunkter. Drevet av hevnlyst over sin tidligere venn, professor Jerven, som lenge har motarbeidet ham, bestemmer Kareno seg for å følge Bondesens råd.
Dermed ender Kareno-trilogien med at Ivar Kareno som i sin ungdom ville se "enhver renegat skutt", selv blir en overløper i forhold til sine gamle prinsipper og høye idealer.

«Møllerens sønn gikk og tenkte. Han var en svær knekt på fjorten år, brun av sol og vind og full av mangehånde ideer. Når han ble voksen ville han bli fyrstikkmaker. Det var så deilig farlig, han kunne få svovel på fingrene så ingen torde hilse på ham. Det ville stå megen respekt av ham blant kameratene for hans uhyggelige håndverk. »
Victoria er Hamsuns "høysang til kjærligheten".
Romanen forteller om møllersønnen Johannes som helt siden ungdommen har elsket Victoria, godseierens datter. Johannes reiser til byen for å gå på skole, der han også får publisert sine første dikteriske forsøk. I mellomtiden har godseieren fått økonomiske problemer, og Victoria forlover seg med Otto, sønn av en velstående kammerherre, for å redde faren. Etter lang tid og en serie med komplikasjoner gis det endelig mulighet for at Johannes og Victoria skal få hverandre. Men romanen ender tragisk ved at Victoria dør av tuberkulose, 23 år gammel.
Det enkle plottet holdes oppe av raffinerte fortellingsstrategier og et lyrisk språk, og romanen er blitt omtalt som et mesterverk innenfor den europeiske impresjonismen.
«Spør noen hva kjærligheten er da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner av. Men ofte er den også et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.»
«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.»
«Han kysset en munn, da var det som to lys traff hverandre i hans hjerte, en sol som lynte mot en stjerne. Han falt i en favn, da hørte og så han intet mere i hele verden.»

«DYRE: Nei ser du – som sagt – det er det man gjør, / man steller seg slik som man hør og bør. / Den lære skal slett ingen småfolk forakte, / selv om man, som du, er lem av de vakte.»
Munken Vendt er et versedrama i åtte akter, der Hamsun i likhet med Ibsen i Peer Gynt (1867) benytter knittelvers.
Handlingen er lagt til Nordland på slutten av 1700-tallet. Munken Vendt er uekte sønn av en budeie. Han oppgir sine teologiske studier og hengir seg i stedet til et liv som jeger og kvinnebedårer, der han slites mellom den milde Blis og den mer lunefulle Iselin. Iselin gifter seg med den mektige Didrik, men hennes følelser for Munken Vendt og hans stadige fascinasjon for henne vedvarer.
Tittelfiguren Munken Vendt opptrer flere steder i forfatterskapet, blant annet i Pan, Victoria og Rosa.
Munken Vendt har form av et lesedrama, og kan kun ved sterk bearbeiding oppføres på en scene. Flere av dramaets sanger og vers fant imidlertid veien til Hamsuns senere diktsamling Det vilde kor (1904). Dramaet var opprinnelig tenkt som del av en trilogi, men Hamsun oppga planene etter å ha slitt med den strenge formen.

«Vi befinner oss først i september i St. Petersburg. Jeg skal med statsstipendium gjøre en reise til Kaukasien, til Orienten, Persien, Tyrkiet. Vi kommer fra Finland hvor vi har bodd et år. På nitten sumpige øer anla Peter den store en by for nøyaktig to hundre år siden. Neva gjennomhuller byen overalt, den er forunderlig opprevet, stykkevis, og den er forunderlig blandet: vesteuropeiske praktkaserner vrimler sammen med bysantinske kuppelbygninger og henrivende leirehuser.» «Jeg sitter og er hjemme her, det vil si borte, altså i mitt ess. (I Eventyrland, 1903)»
I september 1899 gjorde Knut Hamsun en reise fra Finland gjennom Russland og Kaukasus til Tyrkia sammen med sin kone Bergljot. Reisen resulterte i den subjektive reiseskildringen I eventyrland. Opplevet og drømt i Kaukasien (1903).
Boken er holdt i en lett og kåserende stil, ispedd vakre, naturlyriske sekvenser. Hamsun er udelt positiv i sitt møte med Østen og trekker fram likheter mellom Østens natur og sitt eget Nordland. I likhet med dramaet Dronning Tamara (1903) er også I eventyrland svært positiv og fordomsfri i sin framstilling av muslimsk tro og verdier.
Hamsun omtalte senere reisen til Kaukasus som "den eneste reise jeg har gjort i mitt liv" og mente lenge at boken var det beste han noen gang hadde skrevet.

«Skrevet av meg. Skrevet idag for å lette mitt hjerte. Jeg har mistet min post i kafeen og mine glade dager. Alt har jeg mistet. Og kafeen var Kafé Maximilian. En ung herre i grå klær kom aften efter aften sammen med to venner og satte seg ved et av mine bord. Det kom så mange herrer, alle hadde de et vennlig ord til meg, – denne intet. Han var høy og sped, hadde bløtt, sort hår og blå øyne som han undertiden så på meg med. På hans overmunn var en liten mustasje begynt å vokse. (”Kjærlighetens slaver”) »
Krattskog er en samling på tretten kortprosatekster. Temaene omhandler kunst, politikk, reisehistorier og kjærlighet.
I samlingens første tekst "Kjærlighetens slave" finner vi en av Hamsuns ytterst få kvinnelige hovedpersoner. En kvinnelig servitrise forelsker seg i en av gjestene, som imidlertid er fullstendig oppslukt av en annen kvinne. Den kvinnelige jeg-fortelleren kan likevel ikke oppgi drømmen om sin elskede.
Også i teksten "Livets røst" er kjærlighet tema. En mannlig forfatter H*** opplever en kveld å bli forført av en ung kvinne. Da han morgenen etter skal forlate leiligheten hennes, oppdager han at kvinnens nylig avdøde eldre ektemann fortsatt ligger på likstrå der.
Lengden på tekstene varierer, fra to-tre sider og helt opptil atten.

«FØRSTE TJENER: Hvor kom du ifra? SOLDATEN: Jeg kom inn denne vei fordi jeg ikke vet hvilken vei jeg skal komme inn. FØRSTE TJENER: Men hvor skal du hen? SOLDATEN: Til prins Giorgi. Jeg kommer fra leiren.»
Dronning Tamara er Hamsuns femte, og nest siste, skuespill.
Handlingen er inspirert av georgisk historie, som Hamsun hadde stiftet bekjentskap med under sin store Kaukasus-reise i 1899. Den kristne dronning Tamara ligger i krig med en muslimsk khan og hans hær. Da khanen fengsles, blir Tamara imidlertid betatt av ham, og da han til slutt blir drept, lover Tamara å aldri mer forsøke å beseire sine muslimske undersåtter med makt.
Dronning Tamara har kun vært oppført én gang i 1904, fram til en nyoppførelse i anledning Hamsuns 150-årsmarkering i 2009. Dramaet har vært betraktet som heller svak diktning, men har i senere tid høstet ros for sin forsonende innstilling til forholdet mellom kristne og muslimer.

«Jeg knæler og rækker Hænderne frem / endskønt jeg hører dit Nej. / Tag disse Blomster med Tak for dem / du pynted med paa min Vej. ("Med røde roser")»
Det vilde Kor er Hamsuns eneste diktsamling.
Samlingen består av 61 dikt, og både innhold og tone spenner vidt fra det lyrisk vakre og panteistiske "Skjærgårdsø" til det offensivt, polemiske "Himmelbrev til Byron" der Hamsun anmoder den romantiske dikteren om å rette opp i den moderne tids elendighet.
Samlingen inneholder også en rekke kjærlighetsdikt, blant annet den lidenskapelige syklusen "Feberdikte" som ble skrevet i tiden rundt Hamsun og Bergljot Göpferts første møter.
Det vilde Kor inneholder også noen lette og humoristiske dikt som "Lina" og det kjente "Om Hundrede Aar er alting glemt".

«Husjomfruen i prestegården, Marie van Loos, står i kjøkkenvinduet og ser langt oppover veien. Hun kjenner de to deroppe ved grinden, det er uttrykkelig telegrafist Rolandsen, hennes egen forlovede, og klokkerdatteren Olga. Nu var det annen gang hun hadde sett disse to sammen i vår; hva skulle det bety? Hvis ikke jomfru van Loos hadde hatt så meget å bestille nettopp nu ville hun ha gått rett oppover veien til dem og forlangt en forklaring.»
Handlingen i Svermere er lagt til det nordnorske handelsstedet Rosengaard, der en bror av Mack på Sirilund regjerer.
Hovedpersonen er den trauste, men sjarmerende og oppfinnsomme telegrafist Ove Rolandsen. Rolandsen er forlovet med jomfru van Loos, men samtidig forelsket i nessekongens datter, Elise. Romanen gir også en fin skildring av det vanskelige ekteskapet til stedets prest, og portrettet av den vimsete og impulsive prestefruen er fascinerende.
Svermere gir et godt bilde av livet på et lite handelssted rundt århundreskiftet, og er tuftet på en barsk realisme som står i kontrast til de tidligere bøkenes fokusering på sære og eiendommelige vandrer- og kunstnerkarakterer.

«I utværene er mange øer og det er en liten som heter Blåmandsø, den er på knapt et hundre mennesker. Men allerede naboøen er meget større, der er vel både tre og fire hundre mennesker, og der er kirke og øvrighet. Den heter Kirkeøen. Siden min barndom er det også blitt post og telegraf på Kirkeøen. (”På Blåmandsø”)»
Stridende liv er Hamsuns tredje og siste kortprosasamling. Den består av sju tekster med varierende lengde.
To av stykkene, "Vagabonds dager" og "Under halvmånen", er lengre fortellinger, inndelt i kapitler og med handlingen lagt til henholdsvis Amerika og Orienten.
"Udi søden sommer" har undertittelen ”en liten roman". I denne fortellingen er handlingen lagt til et sanatorium der bedrageri og rollebytte er en del av handlingen. Teksten peker fram mot romanene Den siste glede og Siste kapittel (1923), der handlingen også er lagt til et sanatorium.
I både "På Blåmandsø", "Alexander og Leonarda" og "Blant dyr" er handlingen lagt til Nordland.

«Sjøen lå speilblank igår og den ligger speilblank idag. Det er indian summer og varme på øen – og o hvor det er mildhet og varme! – Men det er ingen sol. Mange år er gått siden jeg var i slik fred, kanskje tyve eller tredve år, kanskje i et tidligere liv. Men engang før, tenker jeg, må jeg vel ha smakt denne fred eftersom jeg går her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver sten og hvert strå og disse synes å bry seg om meg igjen. Vi er kjente. » «Javisst drikker jeg. Det er så kjedelig bare å spise ... (Under høststjernen, 1906)» «Hvor går dere hen? Det vet jeg ikke. I øst eller vest. Vi er vandrere.»
Under høststjernen er første bind av den såkalte vandrertrilogien. Her opptrer hovedpersonen under Hamsuns virkelige navn, Knut Pedersen. Pedersen er en middelaldrende dikter som rømmer fra byen og den moderne tid. Han vandrer omkring, tar seg arbeid på tilfeldige gårder, før han vandrer videre. På gården Øvrebø blir han vitne til det ulykkelige ekteskapet mellom kaptein Falkenberg og fru Lovise. Da han selv får følelser for fruen, rømmer han stedet, og først lenge etter får han vite at følelsene ble gjengjeldt.
Romanens lavmælte og melankolske stil er preget av lengsel og sorg over ungdommen som forsvant, samt en blanding av intense naturskildringer og skarpe psykologiske portretter.

«Det ligger en skog mellom sjøen og Benonis hus. Den er ikke Benonis skog, men en almenning, en stor blandingsskog av bartrær, bjørk og asp. På en bestemt tid om sommeren kommer folk fra to sogn sammen her og herjer og hugger av hjertens lyst; når de er ferdige og de har ført veden hjem ligger skogen stille igjen det hele år og dyr og fugler har atter idel fred. Nu og da kommer en lapp fra et sogn til et annet og går gjennom skogen; foruten dette er det bare Benoni som har sin gang her sommer og vinter. Og Benoni går i tørt vær og vått vær som det faller seg, han er en sterk og fast kar som ikke reddes for hindringer.»
Benoni er en av Hamsuns mest underholdende og humoristiske romaner.
Handlingen finner sted på handelsstedet Sirilund (det samme som i Pan), men er tidsmessig lagt til tiden rundt århundreskiftet. Hovedpersonen Benoni Hartvigsen går fra å være fisker og postbud til forretningsmann og tillegger seg mange av oppkomlingens komiske trekk. Han beiler til Rosa prestedatter, og kjærlighetshistorien mellom Rosa og Benoni står sentralt i romanen.
Men Benoni gir også et interessant bilde av samfunnsforholdene på Sirilund der Mack regjerer med brutal, men sjarmerende hånd. Hans utnyttelse av stedets unge piker vekker likevel ingen revolt i det strengt hierarkisk ordnete samfunnet.
Skildringen av de to gamle legdemennene Fredrik Mensa og Mons er Hamsuns kanskje mest frastøtende alderdomsskildring.
«Fruentimmer og den slags de er nu så diverse.»

«Vinteren 18** reiste jeg til Lofoten med en av Rønnebergs fiskejakter fra Ålesund. Vi gjorde turen på knappe fire uker, jeg steg fraborde i Skroven og gav meg til å bie på båtleilighet til å komme videre. I påsken skulle en heimvitjabåt over til Saltenlandet og skjønt jeg ikke ville komme just til målet med dette båtlag fulgte jeg dog med det. Mitt ærend var at jeg hadde en bekjent og kamerat i disse land og han hette Munken Vendt; vi to var blitt enige om å slå oss sammen på en vandring. Det er femten år siden, en halv levealder siden.»
Rosa er andre bind av dobbeltromanen om Benoni og Rosa.
Rosa er tilbake på Sirilund etter at hennes mann, Nicolai Arentsen, forlot henne. Benoni er fortsatt forelsket i Rosa, det samme er student Parelius, som er huslærer for Macks barn og den som fører historien i pennen. Benoni får Rosa, men ekteskapet blir ikke den idyll han hadde drømt om. Rosa forblir fjern og utilnærmelig.
I Rosa dukker Edvarda, Macks datter kjent fra Pan, opp igjen. Ekteskapet med den finske greven er havarert, og desillusjonert søker Edvarda selskap med den hedenske Munken Vendt. Macks tøylesløse liv blir forsøkt satt en stopper for – uten hell.
«Luther, ja han var nu selve storseileren på dette livsenske hav.»
«Jeg tror på galskapen i kraft av dens nødvendighet, sa hun, ja i kraft av dens egen fornuft som balanse.»
«Det anstår seg ikke for prokurator Arentsen å gå her som en halvbror av en avglans.»

«Det blir visst meget bær i år. Tyttebær, krekling og multer. Ikke for det, bær kan man ikke leve av. Men det er hyggelig at de står der i marken og er vennlige for øyet. Og mangen gang er de også forfriskende å finne når man er tørst og sulten. Dette satt jeg igåraftes og tenkte på.»
En vandrer spiller med sordin er andre bind i vandrertrilogien.
Det er gått seks år siden hendelsene det fortelles om i Under høststjernen, og Knut Pedersen er tilbake på kapteinsgården Øvrebø. Et generelt forfall har gjort seg gjeldende både blant bygninger og mennesker, og ekteparet Falkenberg er gjensidig utro. Knut Pedersen forsøker å avhjelpe passiviteten og forfallet ved å igangsette flere prosjekter på og rundt gården, men til ingen nytte. Det hele kulminerer med at Lovise Falkenberg, som nå er gravid med sin elsker, drukner. I tillegg til å inneholde lyriske og melankolske partier, er romanen preget av skarpe utfall mot tidens ånd.
En vandrer spiller med sordin innleder den samfunnskritiske og polemiske delen av Hamsuns forfatterskap.
«… det skal en viss grad av ringhet i evnen til for å gå og være varig tilfreds med livet og attpå kjøpet vente seg noe nytt og godt av det. »
«Alder skjenker ingen modenhet, alder skjenker intet annet enn alderdom.»
«Det er forøvrig ikke tvil om at det skal en viss grad av hjernetomhet til for å kunne gå og være varig tilfreds med seg selv og alt.»
«Når jeg takker Gud for livet så skjer det ikke i kraft av større modenhet som er kommet med alderen, men fordi jeg alltid har hatt glede av å leve.»

«BLUMENSCHØN: Forsiktig nu, Irene. PIKEN: Jada. BLUMENSCHØN: Ja De sier jada, men. PIKEN: De bad meg skynde meg også. BLUMENSCHØN: Ja det gjorde jeg. Mannen kan være her hvert øyeblikk. Han som skal kjøpe sakene. PIKEN: Skal De selge alt nu? BLUMENSCHØN: Nei ta ikke så gresselig hårdt i den klokken. Det er den eneste av mine klokker som går i noen minutter.»
Hamsun begynte arbeidet med dramaet Livet ivold på nyåret 1909. Han fullførte stykket sommeren 1910, og det ble uroppført på Nationaltheatret samme høst.
Livet ivold handler om den tidligere varietésangerinnen Juliane Gihle. Hun bedrar sin rike, men gamle ektemann med den yngre, men usympatisk skildrede Alexander Blumenschøn. Deretter blir hun selv bedratt, før hun til sist ender opp med en 18-årig sort tjener, "Boy".
Stykket ble Hamsuns største dramatiske suksess, og ble i løpet av kort tid oppført på scener både i Tyskland og Russland.

«Nu har jeg gått inn i skogene. Ikke for det, jeg er ikke fornærmet over noe eller særlig såret av menneskenes ondskap; men når ikke skogene kommer til meg må jeg gå til dem. Slik er det. Denne gang er jeg ikke gått ut som trell og vagabond. Jeg er pengesterk og overernært, døsig av medgang, av hell, forstår du det? Jeg forlot verden som en sultan forlater fet mat og harem og blomster og ifører seg hårskjorten. Jeg kunne vel også gjøre noe mere vesen av det. For jeg skal gå her og tenke og gjøre store jern røde. Nietzsche ville nok ha talt sålunde: Det siste ord jeg sa til menneskene fikk jeg medhold i, menneskene nikket. Men dette ble mitt siste ord, jeg gikk inn i skogene. For da forstod jeg at jeg enten hadde sagt noe uærlig eller noe dumt … Jeg uttalte meg ikke i den retning, men gikk bare inn i skogene.» «Jeg vil svekke natten ved å rope imot den, ellers tar den mystisk alle mine krefter og gjør meg viljeløs. » «Å trekke meg tilbake og sitte i ensomheten i skogen og ha det godt og mørkt omkring meg. Det er den siste glede. »
Den siste glede er siste bind i vandrertrilogien og Hamsuns siste jeg-roman.
Fortelleren befinner seg på Torahus, et pensjonat på fjellet. Her forelsker han seg i den unge lærerinnen Ingeborg Torsen, men kjærligheten forblir platonsk. Ingeborg blir et bilde på den nye kvinnen, typen Torsen, en yrkeskvinne som kaster bort livet på uvesentligheter. Redningen for Ingerborg Torsen blir møtet med den staute bonden Nikolai og livet som gårdskone og mor.
De samfunnskritiske tendensene fra En vandrer spiller med sordin forsterkes, og Den siste glede mangler både melankolien og de lyriske stemningene fra de to tidligere vandrerbøkene.

«Hele grenden var én eiendom engang, og det som nu er gården Segelfoss var hovedsetet. Da var Segelfoss efter nordlandske forhold et helt gods på halvhundre kyr, dessuten hadde det sag, kvernbruk, teglverk og mange mil skog. Det var et stort liv på gården av tjenestefolk og husmenn og lediggjengere, det var også dyr i overflod, foruten den store buskap, hester og hunder, katter og griser og langs hele baksiden av låven var en by for høner og gjess. Ja dengang skal det ha vært gromt her! sier gamle folk ennu og minnes hva deres foreldre har fortalt fra sin barndom.»
Barn av tiden forteller historien om løytnant Willatz Holmsen, patriark på det vesle nordnorske stedet Segelfoss.
Når den fremmede Tobias Holmengraa ankommer, utfordres imidertid Holmsens autoritet, og hans økonomiske situasjon kommer ut av balanse. Samtidig som Holmsen opplever sin samfunnsmessige posisjon svekket av den nye tid, skildres hans fallerte familieliv med kona Adelheid og sønnen Willatz IV.
Mot slutten av romanen dør Adelheid, og Willatz' økonomiske situasjon er prekær. Balansen gjenopprettes likevel når han finner en skatt på eiendommen.
I Barn av tiden skildres en families vekst og fall som et bilde på en hel epokes undergang. Romanen har tematiske likheter med Thomas Manns Buddenbrooks (1901), men Hamsuns humor gjør dem stilistisk forskjellige.
«Man har med barn å gjøre, nordlendingene er barn.»
«Muus hette mannen, og når man så ham holdt man straks denne utrolighet for mulig.»
«Intet kjøp er så dyrt som gaver.»

«En mann på den nye flagghaugen, og hva skal han der? Det er vel en narrestrek av Theodor på bua igjen, men faren, han gamle Per på bua, skulle bare ha visst det! Se, hr. Holmengraa, brukseieren, han hadde flaggstang og flagg og flaggmann, det var rimelig og nødvendig, han skulle flagge for postskipene og når en svær godsbåt stimet inn til kaien med korn til møllen. Men Theodor på bua han hadde ikke skam i livet, han opprettet en flagghaug bare fordi han var kremmer og flagget for alt mulig og stundom flagget han for ingenting eller bare fordi det var søndag. Han gjorde seg til narr.»
Segelfoss by er den frittstående fortsettelsen til Barn av tiden (1913).
Mens Tobias Holmengraa og Willatz Holmsen representerte uforenelige motsetninger, skildrer Segelfoss by hvordan kjærligheten mellom Holmengraas datter og Holmsens sønn representerer forsoning og håp for det nye samfunnet. Kritikken av den moderne tid er uttalt, og forfatterens talerør, telegrafist Baardson, tar symptomatisk nok livet av seg i Holmengraas kjeller.
Barn av tiden og Segelfoss by blir sagt å innlede Hamsuns samfunnskritiske forfatterskap.
«Ungdommen brukte det mangedobbelte til klær og stas og sigaretter imot før og gjorde seg moderne i all dårlig forstand, men karakterdannelsen ble stående tilbake. »
«Vi tilgir vår overmann, ja det gjør vi. Men vi tilgir ikke vår likemann at han overgår oss.»
«Det kommer vel av, sa hr. Holmengraa, at når naturen frembringer sjefer så yder den ikke alltid det høyeste.»
«Pussige karer de to! sa han om sakføreren og doktoren. Når de taler forstår man plutselig hvorfor kineserne spiser med pinner!»
«... du er en juvel midt i prikken på tiden!»
«Tenk, fest på et dunvær, det var jo som å male diamanter i maten.»

«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.»
Markens grøde er Hamsuns store jordbruksepos. Romanen forteller om hvordan gården Sellanraa utvikles fra en enkel jordgamme til et gårdsbruk.
Isak er verkets hovedperson, og skildringen av den ordfattige mannens opplevelse av arbeid, kjærlighet og alderdom er gjort med innlevelse og patos. Ved Isaks side står Inger, som han får to sønner med. Det tredje barnet, en datter, har hareskår som Inger selv, og hun dreper det ved fødselen. Da Inger vender tilbake til Sellanraa etter fengselsoppholdet i byen, blir konflikten mellom by og land tydelig.
Med sin samfunns- og sivilisasjonskritikk særlig rettet mot industrialisering, urbanisering og verdiforflatning, traff romanen en nerve i europeisk etterkrigstid. Hamsun fikk i 1920 nobelprisen for Markens grøde.

«Det er mange som skriver om det norske Sprog og Retskrivningskomiteen nu om Dagen, Sakligheten og Spirrevippen, Løvland og Anathon Aal, Stortingsmænd og Professorer, Redaktører og Aktører. Næsten alle er enige om at vi skal ødelægge Sproget, det er tempoet i Tingen de strides om.»
Sproget i Fare ble opprinnelig utgitt som tre artikler i Aftenposten 8,, 10. og 11. juni 1918. Artiklene ble senere samlet og utgitt som brosjyre. Brosjyren solgte i 50 000 eksemplarer.
Bakgrunnen for Hamsuns artikler var striden mellom Noregs Mållag og Riksmålsforbundet. I 1917 kom en innstilling som innebar viktige endringer i rettskrivningsreglene for både nynorsk og riksmål. Hamsun var uenig i de nye reglene, og skrev blant annet: "Det norske Sprog har intet med at imøtekomme Landsmaalet, det har bare med at imødekomme det levende Liv."

«Folk fra de store byer har intet skjønn på mål og dimensjoner i småstedene. De mener de kan komme og stille seg opp på torvet og smile og være overlegne, de tror de kan le av husene og brolegningen, det mener de mangen gang. Men husker ikke eldre folk i småbyen da husene var enda mindre og brolegningen verre enn nu? De har opplevet at byen gikk frem. Og der har iallfall C.A. Johnsen fått et veldig hus, Johnsen på brygga, en ren standsbygning, den er med veranda nede og altan oppe, og der er snittverk rundt hele taket.»
Umiddelbart etter at Hamsun hadde avsluttet arbeidet med Markens grøde, begynte han å skrive på Konene ved vannposten. De to romanene er radikalt forskjellige i stil og tone, men deler skepsisen til det moderne samfunn.
Hovedpersonen Oliver Andersen mister i en arbeidsulykke en fot og "halve underlivet". Hans kroppslige mangler gjør ham uegnet til å delta i ordinært familie- og samfunnsliv. På subtilt vis er likevel hustruen Petras utroskap og påfølgende barnefødsler samt Olivers egen eggplyndring ute på øyene med på å gi ham oppreisning og livsmot.
Olivers overflatiske og tidvis komiske liv er tuftet på livsvilje og mot og gjør ham til en tragikomisk helt. Nødvendigheten av nysgjerrighet og selvbedrag antydes også i romanens tittel.
«Kunst altsammen altså? Kunst altsammen. Men intet dårlig kunstverk.»
«Å den lille maurtue! Alle mennesker er opptatt med sitt, de krysser hverandres veier, de puffer hverandre tilside, stundom går de over hverandre. Det kan ikke være anderledes, stundom går de over hverandre.»

«Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. Som nu Daniel så trådte han ned og ble selv nedtrådt.»
Handlingen i Siste kapittel er lagt til sanatoriet Torahus der pasientene stort sett har sivilisasjonsrelaterte lidelser.
Romanen har et sett av sentrale karakterer, men mangler en klar hovedperson. En av karakterene er "Selvmorderen", som etter å ha opplevd hustruens utroskap flykter til sanatoriet og stadig truer med å ta sitt eget liv. En annen av gjestene er den vakre Julie d'Espard. Hun innleder et forhold til den falske grev Flemming og blir gravid. Da Flemming en dag forsvinner, vender hun seg til Daniel Utby, bonde på en seter i nærheten av Torahus og bærer av romanens ideologiske norm.
Siste kapittel er en av Hamsuns mørkeste romaner, og ble til i en periode hvor tanken på døden opptok ham mye. Den blir gjerne sammenliknet med Thomas Manns Trolldomsfjellet, som kom ut året etter.
«Saken er, De har enda ikke oppdaget Deres egen unødvendighet, Deres egen overflødighet her på jorden.»
«Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned." »
«Å nei man skal ikke gjøre seg for fin til å stå ut med livet!»

«To menn kom ruggende nordover fra nabogården, de var mørke i ansiktet og med tynt, grånet skjegg, den ene av dem bar et veivspill på ryggen. Det var visst ingen i hele grenden som hadde ventet seg noe særlig av denne dag, men så dukket disse to fremmede opp, de steg frem på et iøynefallende sted mellom husene, satte veivspillet på en stake og begynte å spille. »
Landstrykere er første bind i den såkalte August-trilogien.
På det lille, fattige stedet Polden i Nordland møter den unge Edevart Andreassen den mer erfarne sjømannen og fortelleren August. Sammen legger de ut på kramkarvirksomhet langs Norskekysten. På en av turene treffer Edevart sitt livs kjærlighet, den gifte konen Lovise Magrete. De lever sammen en kort periode i den vesle idyllen, Doppen, før hun drar til Amerika. Edevart og Lovise Magrete møtes senere, men rastløsheten forhindrer varig lykke.
Med Edevart og August gir Hamsun en psykologisk skildring av landstrykerne som ingen steder finner ro eller lykke.
Samtidig som Landstrykere gir en realistisk skildring av årsaken til emigrasjonsbølgen i Norge på 1860-tallet, gir romanen også en psykologisk forklaring på det moderne menneskets uro og rastløshet.
«De pratet og pratet det over i sitt forunderlige nordlandssprog, det var med mange påfallende ord, uventede ord, det var ravgalt inntil kunst, men det uttrykte deres meninger. »

«Polden utvikler seg. Det ble et par gode sildår og almue strømmet til dette nye sted, Pauline på kramboden handlet godt og jevnt, hun var dyktig og fant utveier, det var handelsånd i henne.»
1930
I August (1930) er Edevart redusert til en livstrett skikkelse, og det er Augusts mange påfunn som driver romanen framover.
Polden har vokst til en pulserende liten by. Edevarts søster Pauline driver butikk og kafé, og August starter bank og postkontor. Han bygger også en fabrikk, som imidlertid blir stående uten maskiner. Augusts mange ideer som i Landstrykere gjerne hadde sin sjarm, framstår nå destruktive. August selv tyr til løgn og bedrag for å få gjennomført sine prosjekter, og uten å ville det er Augusts modernisering av Polden med på å ødelegge livsgrunnlaget for det vesle samfunnet.
August har ambisjoner om å fremme kultur- og samfunnskritikk, men skjemmes av sitt overtydelige ideologiske budskap. Romanen tegner imidlertid et godt bilde av konflikten mellom drøm og virkelighet.

«Tredje slektledd råder nu i Jensens store krambod på Segelfoss. Grunnleggeren var Per Jensen, kallet Per på bua, det fortsatte med hans sønn Theodor, Theodor på bua, som drev det meget vidt og ble pott og panne og fremskrittsmann i byen. Det er ikke lenger siden, folk minnes ham godt, han var samtidig med gammelløytnantens sønn, han som bare brydde seg om musikk og ikke ble til noe.»
I Men livet lever har August forlatt Polden og dratt til Segelfoss, skueplass for de to romanene Barn av tiden (1913) og Segelfoss by (1915).
Handlingen er lagt til tiden rundt første verdenskrig, og August er blitt 70 år gammel. Han går under navnet "Altmulig" og står blant annet til tjeneste for stedets matador Gordon Tidemand. En større lotterigevinst gjør det imidlertid mulig for ham å framkalle ungdommens virkekraft, og han satser stort på sauehold. Ironisk nok omkommer August da sauene hans blir skremt og i panikk trekker ham med seg utenfor en avgrunn.
August-skikkelsen er blitt sammenliknet med Peer Gynt, men står mye tilbake for Ibsens nyanserte portrett. Men livet lever er en av Gyldendals største salgssuksesser.
«Når han så seg omkring var han i en fremmed verden med en overdådighet av tinder og skar overalt, et fråtseri av grått fjell. [...] Da her intet var som rørte seg – nei ikke en busk og ikke et strå – så var her heller ingen lyd, bare taushet inn i ansiktet. Han sitter her midt imellom sine to ører og hører sann tomhet.»
«Ja, sa August, er det ikke slik det går alltid! Jeg syns for min del at dokker to er et eksemplar til å være gift isammens.»

«Når folk møter opp på bryggen til kystbåten så gir det dem ingen inntekt men heller ingen utgift, det balanserer, kanskje med fradrag for litt skoslit. Det skader da ikke nettopp, men det er sjelden at noen har litt igjen for det. En særskilt opplevelse, et syn for guder, en eller annen sann velsignelse? Nei, nei! Noen folk og kasser iland, noen folk og kasser ombord. Ingen sier noe, hverken styrmannen ved rekken eller ekspeditøren på kaien har bruk for et eneste ord, de ser i papirene og nikker. Så er det ikke mere. »
Ringen sluttet (1936) er den siste av Hamsuns tradisjonelle romaner. Tittelen viser således både til avrundingen av forfatterskapet og til skildringen av hovedpersonen Abel Brodersens liv.
Romanen utspiller seg i et småbysamfunn Abel vender tilbake til etter at faren, skipskapteinen, er død. Abel arver penger og en forbindelse til farens unge kone, Lolla. Men Abel framstår resignert og som en outsider, og ikke engang hans erotiske relasjoner til Lili og Olga gir ham livsgnisten tilbake. Tanken på hvordan han er ansvarlig for kona Angèles død plager ham, og han utsetter seg for et mer og mer tydelig forfall. Romanen slutter med at han setter kursen for Amerika for angivelig å gjøre opp for sine misgjerninger.
Atle Kittang har hevdet at i Ringen sluttet erstattes samfunnskritikken av desillusjon.

«Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen. (”Bonde“, 1918)»
Boken Artikler 1889–1928 (1939) ble utgitt i anledning Hamsuns 80-årsdag, og består av et utvalg på femten artikler og essays gjort ved professor Francis Bull. Utvalget var godkjent av Hamsun, og boken regnes i dag med til Hamsuns offisielle forfatterskap.
Innholdet i Bulls artikkelsamling kan sorteres i to kategorier. Det er artikler om litteratur, for eksempel talen til Wergeland-jubileet (1908) og det kjente essayet "Fra det ubeviste sjeleliv" (1889). Men det er også en rekke artikler og essays om det man kunne kalle nasjonsbyggende tema, der de to mest kjente bidragene er "Et ord til oss" (1910) og "Festina lente" (1928).

«Året er 1945. Den 26. mai kom politimesteren i Arendal til Nørholm og forkynte husarrest for min kone og meg for 30 dager. Jeg ble ikke varslet. Min kone utleverte ham på forlangende mine skytevåpen. Jeg måtte da skrive til politimesteren efterpå at jeg også hadde to store pistoler fra siste olympiaden i Paris, han kunne hente dem når han syntes. Samtidig skrev jeg at husarresten vel ikke var bokstavelig å forstå, jeg hadde jo jordbruk vidt omkring fra gården, og det trengte tilsyn. Efter noen tid kom lensmannsbetjenten i Eide og hentet de to pistoler.»
På gjengrodde stier ble skrevet mens den 90-årige Hamsun ventet på rettssaken knyttet til hans angivelige landsforræderi. Boken er blitt omtalt som en sjangerhybrid, en blanding mellom selvbiografi og fiksjon.
Hamsun forteller i jeg-form om hendelsene fra han arresteres i mai 1945 og fram til dom faller i saken mot ham i juni 1948. Han skildrer møter med mennesker, minner fra barndommen, innfall, tanker og refleksjoner omkring sin nåværende situasjon. Særlig interessant er Hamsuns skildring av sine møter med Martin fra Kløttran, en antatt fiksjonell karakter og Hamsuns siste vandrerskikkelse.
På gjengrodde stier maktet på subtilt vis å sette Hamsuns diagnose, "varige svekkede sjelsevner", i vanry.