Smie fra Medby i Saltdal

Ei smie er et verksted for produksjon og reparasjon av gjenstander av jern. Smia er smedens arbeidsplass. Gårdssmia var en del av bondens sjølbergingsøkonomi, mens bygdesmeden var lokalsamfunnets håndverksspesialist. Til skipsverft var det skipssmie, og på større industribedrifter var det en velutstyrt smie.

Sentralt i enhver smie er essa og ambolten. Jern som bearbeides flyttes fram og tilbake mellom essa og ambolten. Jernet varmes i essa, og formes mot ambolten. Essa har en blåsebelg eller vifte som gir god tilførsel av luft når jernet ligger i essa. Lufta ble blåst opp gjennom glødende kull. I gloa la man det jernstykket som skulle bearbeides, til det var passe varmt til å bli hamret ut. Bearbeidingen av jernet foregikk på en ambolt ved hjelp av ulike hammere, meisler og tenger. Spiker ble laget ved og trekke emnet gjennom stadig tynnere hull. Jernkvaliteten satte grenser for hvor tynn tråden kunne bli.

Smeden jobbet alene, eller han kunne ha hjelp av en lærling/hjelpegutt. Ved større arbeider var det jobbet smeden sammen med en eller to oppslagere.

Mange gårder hadde egen smie. På grunn av brannfaren, lå smia litt på avstand til bebyggelsen ellers. I gårdssmia ble det smidd spiker, hestesko, hengsler og beslag, samt reparert jernredskaper. Flinke smeder laget dessuten kniver, ljåer og andre redskaper, og mange var sysselsatt med dette på helårsbasis, og solgte sine varer.

Byer og tettsteder hadde egne smier, både fordi hestene trengte sko, men også for å lage tønnebånd, kniver, småverktøy, metallreparasjoner og annet. Av og til måtte smeden trekke tenner.