Slik tar vi imot gaver til samlingen

Hvert år mottar Nordlandsmuseet henvendelser fra folk som ønsker å gi gjenstander, fotografier eller andre objekter til våre samlinger. Slike gaver er verdifulle, de kan fylle hull i historien vi forteller, eller supplere det vi allerede har.

Her er hvordan prosessen fungerer, fra første henvendelse til objektet er registrert i samlingen.

Steg 1 — Send inn informasjon
Det første steget er å fylle ut skjemaet på nordlandsmuseet.no. Her kan du beskrive objektet og laste opp bilder. Jo mer informasjon du gir, jo enklere er det for oss å gjøre en god vurdering.

Steg 2 — Vurdering av samlingsteamet
Samlingsteamet i Nordlandsmuseet møtes én gang hver andre måned for å gå gjennom innkomne gavetilbud. De vurderer hvert objekt opp mot museets innsamlingsplan og ser blant annet på historisk verdi, om vi allerede har lignende objekter i samlingen, og om objektet krever spesiell konservering eller oppbevaring.

Steg 3 — Tilbakemelding og avtale
Etter vurderingen får tilbyder beskjed om avgjørelsen. Dersom objektet tas imot, signeres en avtale som gir Nordlandsmuseet full rettslig rådighet over objektet. Vi tar kun imot gaver fra juridisk eier, eller personer med myndighet fra juridisk eier.

Steg 4 — Mottak av objektet

Objektet aksesjonsføres. Det betyr at samlingsteamet vurderer objektets historie og hvordan det passer inn i museets øvrige samling. Objektet registreres i museets systemer og får et unikt nummer. Deretter rengjøres objektet, og ved behov konserveres det også.

Steg 5 — Innhenting av data og tilgjengeliggjøring

Samlingsteamet henter inn historikk og annen relevant informasjon om objektet. Deretter fotograferes det, publiseres på Digitalt Museum og gjøres tilgjengelig for utstilling.

Hvorfor viser vi ikke alt vi har?

Nordlandsmuseet viser fram gjenstander på både faste og temporære utstillinger, men det er bare en liten del av samlingene publikum får se. Grunnen er sammensatt.

Samlingene er for store til å stille ut alt samtidig. Utstillinger er også fortellinger med et tema. Museet velger gjenstander som passer den enkelte fortellingen, og resten bevares til andre sammenhenger. I tillegg tåler mange gjenstander dårlig lys og slitasje. Kontrollerte magasiner beskytter dem bedre enn åpne utstillinger.

Til slutt er samlingene tilgjengelige for forskere og studenter. Museet bevarer bredden i historien, ikke bare det som stilles ut. Utstillingene er toppen av isfjellet. Resten av samlingene ligger klare til å gi mening i nye sammenhenger.

130 glassplater fra Fauske, et eksempel på en gave til samlingen

Våren 2026 mottok Nordlandsmuseet en gave fra Fauske Slektshistorielag. Gaven besto av ca. 130 glassplater med fotografier tatt av Hans J. Kosmo (1852–1914) fra Djupos i Velnesfjord, i tillegg til digitale kopier av samlingen. Bildene viser portretter, landskap og bygninger fra Fauske-området.

Hans J. Kosmo fotograferte i en tid da glassplaten var det vanligste mediet for fotografer. Teknikken ble dominerende fra 1860-tallet og brukt frem til rundt 1900.

En glassplate ble belagt med en lysfølsom kjemisk emulsjon og lagt i kameraet i stedet for film. Selve eksponeringen tok tid — motivet måtte holde seg helt stille i flere sekunder, noen ganger lenger, avhengig av lysforholdene. Det er grunnen til at portrettfotografier fra denne perioden ofte viser stive positurer og alvorlige ansiktsuttrykk. Å smile over lengere tid var ikke enkelt.

Eksponeringstiden ved fotografering på glassplate var lang. Hvor lang, kom først og fremst an på hvor mye lys som traff platen.

I begynnelsen av 1800-tallet kunne det ta opptil åtte timer å ta ett bilde. Med våtplateteknikken, som var vanlig fra 1850 til 1880, tok bildet mellom 15 og 60 sekunder i direkte sollys. Motivet måtte sitte helt stille. Mot slutten av 1800-tallet kom tørrplater med raskere emulsjon, og eksponeringstiden ble kortet ned til sekunder eller brøkdeler av et sekund.

Tre faktorer avgjorde hvor lang tid det tok å ta bildet: lysforholdene, den kjemiske blandingen på platen, og hvor stor åpning kameraets linse hadde.

Etter eksponeringen måtte platen fremkalles kjemisk i mørkerommet. Hele prosessen krevde utstyr, kjemisk kunnskap og nøyaktighet. Platene var tunge og skjøre, og en feil i fremkallingen kunne ødelegge bildet fullstendig.

Resultatet var likevel et negativ på glass med en detaljrikdom som datidens papirfotografier ikke kunne matche — og som har overlevd i over 100 år.

Agfa tørrplater

Agfa (Aktien-Gesellschaft für Anilin-Fabrikation) ble grunnlagt i Berlin i 1867 og begynte å produsere fotografiske plater, fremkallere og filmruller mot slutten av 1800-tallet. «Trockenplatten» er tysk for «tørrplater» — altså gelatin tørrplater, som var den dominerende fotografiske teknikken fra 1880-tallet frem til rundt 1920, da rullfilm gradvis tok over.

Glassplatene fra Kosmo er nå en del av Nordlandsmuseets bildesamling. Platene er aksesjonsført og skal digitaliseres, slik at innholdet bevares i et nytt format. Deretter registreres de i museets database. Selve platene lagres i museets fotoarkiv ved lav temperatur, som gjør at de holder seg lenger.

Selv om platene kan forvitre over tid, bevarer museet dem uansett. Ny teknologi eller bedre kunnskap i fremtiden kan gjøre det mulig å gjenskape bildene på nye måter.

Til slutt gjøres bildene tilgjengelige gjennom Digitalt Museum og i utstillinger når det er relevant.