Museets historie

Prestegården har lang historie. I 1853 ble Beiarn eget soknekall. Som eget soknekall måtte de også ha egen prest, og egen prestegård til å huse denne.

Det ble kraftig diskusjon om hvor prestegården skulle ligge. Bygdas folkevalgte bestemte til slutt at den skulle ligge ved elva på Dokmo. På den måten kunne prestens folk betjene skyss over elva til Soløy eller Moldjord. 

Dokmo var på den tiden allerede en stor gård, bestående av ett selveid bruk, og to leilendingsgårder. Den største leilendingen hadde sin hovedbygning akkurat her hvor hovedhuset står nå. Det blir fortalt at disse leilendingene fikk tre ukers frist til å flytte ut. Da fristen kom, og de ennå ikke hadde flyttet, kom arbeiderne og begynte å rive taket på huset. Leilendingene måtte nå ta til takke med å bli husmannsfolk under presten, med fast arbeidsplikt på prestegården. 

Den flotte prestegården sto ferdig i 1857. Husene som leilendingene måtte forlate, ble bygget om til uthus til prestegården. Her kan det nevnes et flott fireseters utedo, med ett barnesete, ett sete til herskapsfolket og to seter for tjenerne. Flere uthus og driftsbygninger ble selvsagt også satt opp.  

Til sammen 14 prestefamilier har bodd her. Prestene og deres familier kom som tilflyttere til Beiarn. Den gang hadde prestene forholdsvis lav lønn, så gårdsdriften skulle være en del av inntekten. Av kildene kan vi lese at prestene tok fatt på gårdsbrukerlivet med stor iver. Flere hadde med seg egne gårdsredskaper og til og med egne drenger til å hjelpe dem med driften. Sogneprest Karl Vilhelm Piene var den første i bygda som anskaffet seg motorisert jordbruksredskap, en tohjulstraktor som gikk på parafin. Han prøvde seg også på kaninoppdrett på Slagøyra, en holme som tilhørte prestegården. Dessverre ble det flom i Beiarelva samme høsten, og alle kaninene druknet med unntak av èn som ble funnet i live.  

Også under den tyske okkupasjonen hadde prestegården en viktig rolle. Etter bombingen i Bodø. ble evakuerte innkvartert på gården. I tillegg ble de pålagt å ta imot 30 jenter fra hirden, som skulle arbeide på gårdene i bygda der det var behov for hjelp. Likevel var det nok ikke så mange som benyttet seg av denne hjelpen. Nede i kjelleren hadde presten gjemt en radio i en potetbinge for å høre siste nytt fra London. 

Sogneprest Leif Sjølie og hans familie var de siste som bodde her (prest fra 1967 – 1974). I dette store trekkfulle huset, brukte man tidligere opp til 12 favner ved i året til fyring. Strømregningene ble enorme etter innføringen av elektrisitet. Huset var ikke fristende å flytte inn i, og etter hvert ble ny prestebolig bygget på Moldjord. 

I 1988 ble Beiarn bygdetun åpnet. Av de husene på tunet som står i dag, er det kun presteboligen, et eldre stabbur og et uthus som hørte til prestegården. Nyfjøsen, bygget i 1905, hørte også til prestegården, men er i dag adskilt. De resterende byggene er flyttet hit fra andre gårder i Beiarn.

I dag er det fortsatt liv i prestegården. Hver sommer får interesserte besøkende høre den spennende historien til stedet.