Knut Hamsun, mislykket poet?
«Jeg er sint på meg selv for samlingen, men den kan ikke gjøres ugjort», skrev Knut Hamsun om sin eneste diktsamling, Det vilde Kor fra 1904. Det er en streng dom over egen poetisk virksomhet, men en dom han i ettertid langt på vei har fått selskap i. Hamsuns forsøk på å arbeide utenfor romansjangeren har gjennomgående blitt møtt med en viss kjølighet. Sammenlignet med romanene fremstår diktene og skuespillene gjerne som bagateller i forfatterskapet – mindre verk som sjelden har oppnådd den samme prisende mottakelsen, verken hos samtidens kritikere eller hos senere lesere.
Likevel ville det være en forenkling å avskrive Hamsuns dikter fullstendig. En viss etterklang har de tross alt hatt. Enkelte formuleringer har vist seg bemerkelsesverdig seiglivede. Mest kjent er linjen «Om hundre år er allting glemt», som fortsatt sirkulerer flittig i offentligheten – godt over et århundre etter at diktet med samme tittel første gang stod på trykk i Det vilde Kor. Slik lever et lite stykke av Hamsuns lyrikk videre, løsrevet fra samlingen han selv ønsket ugjort.
Hva er det egentlig som gjør at Hamsuns poesi så ofte er blitt avskrevet? Selv var han nådeløs i dommen over den. Diktene mangler ikke bare «Sødme», skriver han om samlingen, men «så alt for meget annet også, hele sulamitten».
En gjengs oppfatning er derfor at man må vende seg til romanene for å finne Hamsun på sitt mest lyriske. Victoria kalte han selv «intet annet enn litt lyrikk», og romanene er da også fulle av poetiske lykketreff. Kanskje mest kjent er linjene:
«Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.»
Det kan nesten se ut som om Hamsun trengte romanformen for å få frigjort sitt poetiske lynne. I romaner som Pan ligger de lyriske skildringene så tett at man knapt kan slå opp på en tilfeldig side uten å støte på et lite naturlyrisk mesterstykke.
Men i den hardtslående kritikken av egendiktsamling, skriver Hamsun også at “Hvis noen satte seg til å lete i den ville de kanskje finne glimt, men isåfall bare glimt.” I anledningen verdens poesidag, finner vi det passende å dele et slikt glimt:
VED NYINGEN
Jeg gaar og pusler i Skogen
og tænder et Baal ved Kvæld.
Der slukner en Dag i Vesten
og Maanen staar halt paahæld.
Alverden er gaat til Hvile,
der tier fra Busk og Sti,
kun Flagermusvinger puster
i Nyingens Skin forbi.
Mit Hjærte dovner og drømmer
og stilner som i en Rus.
Omkring mig vælder fra Skogen
et sagte evindeligt Sus.
Photo: Caleb Jack
Praktisert gjennom hele historien – i alle kulturer og på alle kontinenter – taler poesien til vår felles menneskelighet og våre delte verdier, og forvandler selv det enkleste dikt til en kraftfull katalysator for dialog og fred.
Verdensdagen for poesi feires hvert år 21. mars og hyller en av menneskehetens mest dyrebare former for kulturelt og språklig uttrykk og identitet.
UNESCO vedtok første gang 21. mars som Verdensdagen for poesi under sin 30. generalkonferanse i Paris i 1999, med mål om å støtte språklig mangfold gjennom poetisk uttrykk og gi truede språk større mulighet til å bli hørt. Verdensdagen for poesi er en anledning til å hedre poeter, gjenopplive muntlige tradisjoner med opplesning av dikt, fremme lesing, skriving og undervisning i poesi, styrke møtet mellom poesi og andre kunstformer som teater, dans, musikk og billedkunst, og øke synligheten av poesi i mediene.
