Kampen mot hattenålen
Hatten har alltid vært mer enn bare et plagg. Gjennom historien har hodeplagg fylt to roller: nytte og status, og ofte begge på én gang.
Arbeidshattene hadde en klar funksjon: gruvehjelmen beskyttet mot hodeskader, ullhatten mot kulde, bredbremmen mot sol og regn, sydvesten mot sjøsprøyt. Kokkehatten og sykepleierkappe holdt håret borte fra mat og pasienter. I yrkeslivet ble hodeplagg også til uniformering. Militærlue, politilue, postlue og sjåførlue fortalte omgivelsene hvem du var og hva du arbeidet med.
Hodeplagg har også signalisert tilhørighet, religiøs, kulturell og sosial. Hijab, turban og kalott viser religiøs identitet. Bunadslue, tyrolerhatt og samelue forteller om kulturell bakgrunn. Hatten har aldri bare sittet på hodet. Den har alltid fortalt en historie.
Etter hvert ble hatten også et statussymbol. Med beverfilt, kaninfilt og silke, pyntet med strutsefjær, blomster og dyre hattenåler, ble hatten en kostbar investering forbeholdt de bemidlede. Jo større og mer prangende, jo tydeligere melding om rikdom og rang.
Hattenålens hode er nesten formet som en liten hatt, med florale motiver i bronse og små slipte glassteiner.
En nål som skapte kaos
Og det var nettopp hattenålene som til slutt skapte problemer. Store, spisse og livsfarlige, hattenålene var i praksis åpne stikkvåpen i det offentlige rom. Avisene var fulle av historier om folk som ble stukket i ansiktet, og i verste fall i øyet. En mann i England ble blind etter et ublidt møte med en hattenål og ble tilkjent 400 pund i erstatning. Fra Trondheim meldte Aftenpostens korrespondent at en mann ble stukket i øyet da en ung dame på trikken nikket til en bekjent. Fra Berlin kom meldingen om en konduktør som ble stukket så alvorlig i armen at det endte med blodforgiftning og amputasjon.
For noen kvinner fylte hattenålen en dobbel funksjon. Den festet hatten, men den var også et utmerket selvforsvarsvåpen. Lang, spiss og livsfarlig. I USA var myndighetene så bekymret for at suffragettene skulle bruke dem mot politiet at de i 1908 innførte et maksimumsmål på ni tommer. Også krimforfatterne oppdaget hattenålens dramatiske potensial. Agatha Christie lot en litterær skikkelse dø av hattenål så sent som i 1928, riktignok på et tidspunkt da nålene stort sett ikke lenger var i bruk.
Forbudet som skapte bråk
4. juni 1913 vedtok formannskapet i Kristiania nye regler for sporveisselskapene: damer med ubeskyttede hattenåler skulle bortvises fra sporvognene. Med hjemmel i straffelovens daværende paragraf 339 kunne de mest gjenstridige straffes med bøter.
Det ble sabla bråk. Morgenbladet rapporterte dramatisk fra byens sporvogner: «Hvor rasende de blev, mange av de elskelige Vesener, da Konduktøren maatte negte dem adgang til Vognen!» Men folk flest var fornøyde. «De øvrige Passagerer saa med udelt Tilfredshet, hvor udmerket Konduktøren e r øg tet sit Hverv som det venlig sindede Publikums Beskyttere. Nesten ved hver Holdeplads var der nogen spydbærende Damer, som med vanlig Ugenerthet vil de trenge sig ind, men ved Døren blev de møtt med det Skrækkens Bud: – Nei, Dere faar ikke være med!»
For å avbøte situasjonen ble sporveisselskapene pålagt å selge hattenålsbeskyttere til fem øre stykket. Salget gikk strykende. Kristiania Sporveisselskab solgte 15 000 beskyttere på tre dager. Det andre selskapet måtte utsette forbudet i fjorten dager fordi det ikke fantes en eneste hattenålsbeskytter igjen i hovedstaden. Aftenposten meldte at det var telegrafert til utlandet etter ny forsyning.
Forbudet viste seg likevel vanskelig å håndheve. I juni 1916 politianmeldte en journalist en konduktør som ikke reagerte på ulovlig hattenålbruk. En annen konduktør ble tiltalt for å ha latt to kvinner med ubeskyttede hattenåler sitte på mellom Frogner og Jernbanetorget. Etter at konduktøren ble frifunnet i 1917 ville politiet anke saken, men statsadvokaten fant grunnlaget for svakt.
Moten reddet juristene
Spørsmålet om et generelt forbud mot hattenåler på gater og i forsamlinger kom opp igjen i 1914, men noen ting endret seg raskere enn regelverket. Allerede siden første verdenskrigs utbrudd hadde bruken av hattenåler vært på retur. Dyrebart metall hadde fått andre bruksområder. Og så kom den nye hattemoten. Storslagne fruktkurvhatter og lange hattenåler var ut. Bobfrisyre og enkle klokkehatter var in. De stakkars juristene som kanskje satt og formulerte nye regler, ble reddet av motebildet.
Utover første halvdel av 1900-tallet ble hatten allemannseie. Enklere materialer og billigere produksjon gjorde at alle hadde råd. Det ble sett rart på å gå barhodet, både for kvinner og menn. Men da bilen i etterkrigstiden ble allemannseie, gikk hatten av moten. Bilkjøring og hattebruk er rett og slett upraktisk.
I dag er hatten forbeholdt fest og høytid, og en god sommerdag kan bringe sommerhatten ned fra hylla. Men historien om hattenålen minner oss om at selv det mest hverdagslige plagg kan bli et samfunnsproblem, skape juridiske stridigheter og fylle avisenes spalter i årevis.
