Salmodikonet — folkets orgel

I samlingen etter Gustav Moldjord på Beiarn bygdetun står et instrument som ved første øyekast kan virke uanselig. En smal, avlang trekasse, litt over en meter lang, med et gripebrett med tverrbånd som markerer tonene. Den enkelte tarmstrengen som skulle spennes over gripebrettet, er slitt av. Instrumentet er laget rundt 1880 og har med seg både en fiolinbue og flere tilhørende tonelinjaler.

Instrumentet er et salmodikon, og for mer enn hundre år siden var det ett av de mest utbredte instrumentene i Norge.

Fra Danmark til Norge

Salmodikonet ble utviklet i Danmark rundt 1820 av læreren Jens Worm Bruun. Instrumentet nådde aldri særlig utbredelse i Danmark, men fikk et annet liv i Norge og Sverige. I Norge var det musikkpedagogen Lars Roverud som tok instrumentet i bruk. Han reiste på 1830- og 1840-tallet rundt i landet og lærte lærere og menigheter å spille. I Sverige gjorde presten Johan Dillner samme arbeid, og hevdet at han kunne lære hvem som helst å spille en salmemelodi på en halv time.

Bakgrunnen for at instrumentet fikk så stor utbredelse er sammensatt. Statskirken i Norge og Sverige hadde bestemt at instrumenter brukt til dans, som fiolinen, ikke var egnet i gudstjenester. Samtidig hadde de fleste små landsbykirker ikke råd til orgel. Salmodikonet, med sin rolige og melodiske klang, fylte tomrommet. Det var enkelt å lage, lett å frakte, rimelig å skaffe og lett å spille.

I 1827 kom en ny skolelov i Norge som krevde sangundervisning i skolen. Lars Roverud foreslo salmodikonet som løsning, læreren kunne lære å spille det med minimal opplæring. Sammen med instrumentet ble det utviklet et notesystem der tallene erstattet vanlige noter. Metoden ble kalt sifferskrift, og gjorde det mulig for folk uten musikalsk bakgrunn å lese og spille salmemelodier.

Salmedunk

På folkemunne fikk instrumentet flere navn. I tillegg til psalmodikon, som er det opprinnelige navnet, ble det på bygdene kalt salmedunk. Ordet «salmodikon» kommer fra gresk, psalmos betyr salme og ode betyr sang.

Fordi mange lagde sine egne instrumenter, varierer formen og størrelsen fra salmodikon til salmodikon. Noen har buet lokk, andre flatt. Noen har flere lydhull, noen har bare ett. Noen har til og med flere strenger eller sympatistrenger som vibrerer med hovedstrengen. 

Fra Gustav Moldjords samling

Gustav Moldjord var 18 år da han begynte å samle inn gamle gjenstander fra Beiarn og fraktet dem hjem i en liten vogn. I dag er samlingen hans grunnstammen på Beiarn bygdetun, med 166 gjenstander som forteller om bygdas kulturhistorie. Salmodikonet er ett av dem, et lite, uanselig instrument som en gang gav lyd til salmesang i norske stuer og kirker.

Kilder

Johaug, Erland: Én streng — mye musikk. Anno Musea i Nord-Østerdalen. digitaltmuseum.no/0211813320341/en-streng-mye-musikk

Noregs vanlegaste musikkinstrument? Digitalt Museum. digitaltmuseum.no/021189692229/noregs-vanlegaste-musikkinstrument

Psalmodicon. Levande kulturarv. levandekulturarv.se/in-english/the-inventory/submissions/psalmodicon