Lite visste Lars Larsen, da han kom over fjellene fra Sverige, at hans nye hjem i Norge skulle bli et kulturminne og museum. Lite visste han at den lille stua en dag skulle få besøk av tusenvis av mennesker – fra skolebarn til selveste kronprinsparet.

Skrevet av Ida Beate Ottelei

Fra Jokkmokk til Kjelvik

Lars var same og hadde nok et annet samisk navn som vi ikke kjenner i dag. Kildene sier lite om ham. Vi vet at han kom fra Jokkmokk i Sverige, var født ca. 1797 og at han var samisk. Mest sannsynlig kom han fra en familie som drev med reindrift. I gamle tider vandret reindriftssamene frem og tilbake over grensa mellom Norge og Sverige med reinen sin. Vinterbeite i Sverige, sommerbeite i Norge. På 1700- og 1800-tallet var det sterk befolkningsvekst i de lulesamiske områdene på den svenske siden av riksgrensa. Dette førte til et sterkt beitepress og store tap av rein. Mange tidligere reindriftssamer slo seg derfor ned på norsk side. Her skiftet de levevis fra nomader til bofaste husmenn. Den viktigste inntektskilden ble sesongfiske, og mange skaffet seg en husmannsplass der de kunne dyrke mat til familien.

Kjelvika var fra gammelt av et reinbeiteområde. Kanskje kjente Lars plassen fra før. Sammen med sin kone Olena Baggesdatter fikk han seg husmannsplass i Kjelvik rundt 1824. Sagnet sier at de først fikk plass nede ved fjorden, men etter at de hadde ryddet jorda, kastet grunneieren dem ut og de måtte flytte lenger opp. Videre blir det fortalt at dette skjedde igjen, og at husmannsplassen i dag er den tredje plassen de ryddet. Kanskje er det dette vi ser spor av på det gamle laftede patihuset. Her ser vi at alle tømmerstokkene er merket med orientering og rekkefølge. Dette kan tyde på at huset har blitt flyttet.

Livet i Kjelvika krevde alt av dem som bodde her.

Livet i Kjelvika var hardt. Olena døde tidlig, bare 33 år gammel. Lars giftet seg igjen med Elen Larsdatter, men overlevde også henne. Som eldre mann giftet han seg med den langt yngre Anne Andersdatter. I 1861 fikk de tvillinger, Berit og Lars, som begge døde av meslinger, bare to måneder gamle, med noen dagers mellomrom. I 1863 ble Anne gravid igjen, men både hun og barnet døde i barsel.

*Karen, fosterdatter Helene, Hans og Edvard, foto ukjent*

Lars og Olenas eldste sønn Lars overtok husmannsplassen, og hans barn var de siste beboerne her. Av hans fem overlevende barn var det kun en, Lise, som giftet seg og flyttet fra husmannsplassen. De fire andre, Edvard, Karen, Hans og Anna, verken giftet seg eller fikk etterkommere. De bodde her til de etter hvert ble gamle og døde. Den siste beboeren var Hans Kjelvik. Han bodde her i syv år alene etter at de andre søsknene var borte. I 1967, i en alder av 87 år, tok han seg en fisketur på fjorden. På vei opp til husmannsplassen satte han seg på en kvilarstein og døde.

Husmannsplassen ble reddet i siste liten.

*Restaurering av hansskjågen, foto: Marie Zakarriasen*

Da Hans døde, gikk husene tilbake til grunneieren. Våningshuset ble brukt som fritidsbolig. Sørfold kommune vedtok i 1969 å prøve å få Kjelvik fredet. Ved befaring i 1973 av daværende fylkeskonservator Thorsvik så en seg ikke råd til å ta vare på gården. Plassen lå avsides til, og det ville være kostbart og vanskelig å få noe gjort. Det var først da ny E6 rundt Leirfjorden ble aktuell, og Kobbelv-utbyggingen kom i gang, at en restaurering ble realistisk. Det var fylkeskonservator Edvard Olav Forselv som tok initiativ til restaureringen, og Sørfold lokalhistorielag, med leder Marie (Maja) Zakariassen i spissen, stod for arbeidet.

*På bilde: Marie Zakariassen, foto: Ernst Furuhatt*

På begynnelsen av 1980-tallet var flere av bygningene i stort forfall. I lokalhistorielagets arkiver får vi glimt av det enorme arbeidet som ble lagt ned i forkant av åpningen. Det ble søkt og bevilget midler. Etter hvert fikk de også såkalte «rettedøler» i arbeid med restaureringen, arbeidskraft som ble støttet av sysselsettingmidler. Lokalhistorielagets leder Marie (Maja) Zakariassen var Primus motor, og en ekte ildsjel i arbeidet som ble gjort, både før og etter åpningen av Kjelvik som museum.

Åpningen i 1986

Atter en gang reiste den idylliske husmannsplassen seg, og samme dag som ny E6 åpnet, 10. juli 1986, åpnet også Husmannsplassen Kjelvik seg for publikum. Åpningen ble markert med en stor fest. Folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa underholdt alle de oppmøtte.

Mye har skjedd i årene fra 1986 og frem til i dag. Lokalhistorielaget hadde driften av Kjelvik de første årene. På begynnelsen av 1990-tallet overtok Sørfold kommune sommerdriften av Kjelvik. Nordlandsmuseet (daværende Salten Museum), overtok driften og ansvaret for bygningene i 2004 etter museumskonsolideringen.

*Faksimile Nordlands framtid 19. juli 1986.*

Husmannsplassen Kjelvik i dag

Husmannsplassen Kjelvik er i dag et fredet samisk kulturminne. I tillegg har husmannsplassen fått status som Utvalgt kulturlandskap i jordbruket og er en del av Fotefar mot Nord. Vi i Nordlandsmuseet jobber stadig med å vedlikeholde de gamle husene. I år har vi begynt arbeidet med å restaurere torvtakene på noen av husene. I tillegg har vi forsterket gulvet på låven slik at vi kan ta imot et større publikum her. Hver sommer har vi åpent for publikum, i tillegg har vi arrangementer og skolebesøk på plassen.

Over 200 år etter at Lars og Olena bosatte seg her står de gamle husene fortsatt. Husmannsplassen består av bolighus, skjeltersjå, smie- og eldhus, driftsbygning, vedsjå og potetkjeller. De besøkende blir vist rundt i alle bygningene der vi har bevart alt som står igjen etter familien Larsen. I stua i våningshuset henger fortsatt bjørnebørsa til Lars, som han i sin tid skjøt tre bjørner med. Sengene er oppredd med åklær og saueskinnsfeller og salmeboka står i bokhylla.

Velkommen til jubileumsfeiring

I 40 år har Kjelvik museum holdt historien om Lars, Olena og familien levende. Søndag 21. juni inviterer vi til jubileumsfeiring – og håper både gamle og nye besøkende vil være med og markere stedet som så mange har lagt arbeid og omsorg i å bevare.

Til slutt vil vi sitere Sørfold lokalhistorielags hefte som de fikk gitt ut til åpningen i 1986: «Vi håper alle som besøker stedet, vil kunne fornemme litt av den ånd som rådde her, preget av nøysomhet og flid, og hvor gjestfrihet var en selvfølge».

Les mer om jubileumsfeiringen på Husmannsplassen Kjelvik