Ryer i båt og seng
Nordlandsmuseet har en betydelig samling ryer. Størst er samlingen fra Kjerringøy handelssted, der 14 hele og halve ryer er bevart.
Ei rye er et vevd sengeplagg i ull. Den ene sida er glatt, med renning og innslag i ull, og ligner et åkle. Den andre sida har tett floss, knyttet inn under vevingen. Flossen er av tykt ullgarn, ofte med islett av oppklipte filler fra vevde ullstoffer, noen ganger bomull. Plagget har mange navn: rye, napparye, lofotrye og båtrye.
En av de 14 ryene fra Kjerringøy handelssted. Foto: Erika Søfting
Hvorfor rya passet på havet
I Nordland kalles plagget ofte båtrye. Navnet peker på der bruken varte lengst, men ryene ble brukt både i innland og langs kysten, og finnes også i Sverige, Finland, på Færøyene og Island.
I båt og rorbu blir tekstiler fuktige. Der åtte mann skulle sove, spise, koke mat og tørke klær i samme rom, fungerte skinnfellen dårlig. Våt skinnfell blir kald og klam mot skinnsida, og stivner når den tørker. Ei rye av ren ull holder på varmen også når den er fuktig, og er like myk etter tørking. Den kan dessuten vaskes.
De siste ryene som kom inn i samlingene våre, kom fra DS «Skjerstad». Der var de i bruk fram til 1950-tallet. I senger på land gikk ryene ut av bruk mange tiår tidligere.
Form, farge og monogram
Ei rye er sydd sammen av to vevde deler. De gamle flatvevene hadde en vevbredde på rundt 80 centimeter, og lengden ble omtrent to meter. En ferdig rye måler da rundt 160 ganger 200 centimeter.
Glattsida har oftest striper, ruter eller gåsøyemønster i flere farger. Flossida varierer mer. Mange ryer har sauefarget ull i flossen — hvitt, svart og brunt, ofte tvunnet sammen av en mørk og en lys tråd. Det spettete garnet skjulte flekker og slitasje.
Ryene fra Kjerringøy skiller seg ut med store monogrammer i mørkt sauefarget ullgarn, blandet med tøystrimler i mørke farger. Flere har hvit floss med innslag av farget floss eller fargede tekstilstrimler. Likheten mellom dem tyder på at de kan være vevd av samme person, kanskje husfrua selv.
Rye fra Kjerringøy handelssted, vevd i treskaft kypert og sydd sammen av to bredder på 74 centimeter. Renningen er stripet i sauebrunt, rødfiolett og gult, og flossen er av sauefarget ullgarn med noe filler i den stripete delen. Monogrammet A Z står for Anna Elisabeth Zahl, født Sverdrup (1801–1879).
Foto: Erika Søfting
Hva ei rye var verdt
Ei rye veier mellom 8 og 12 kilo. Ulla måtte sorteres, kardes, spinnes og nøstes, og garnet til flossen ble valket for at tvinnen ikke skulle løsne når det ble klippet. For en fiskerbondefamilie kunne det ta flere år å spare opp nok ull.
Verdien gjenspeiler arbeidet. På 1500-tallet var ei rye verdt like mye som ei ku, og i skifter fra 1700-tallet tilsvarte den ei drektig kvige. I skiftet etter Zahl på Kjerringøy i 1900 er ryene taksert fra én til sju kroner — da var de på vei ut av bruk, og dundynene på samme sted ble taksert til ti.
Studerer du ei rye med klær i flossen, finner du tekstilhistorie vevd inn. For ei kone som vevde rye til mannen sin, kunne både hennes egne, hans og barnas klær få nytt liv. Slik tok han med seg litt av familien når han lå i fiskeværet i månedsvis.
Ryeveving står på rødlista til Norges Husflidslag over truede teknikker.
Teksten bygger på Erika Søftings artikkel i Kysten 1/2025.
